Grønlandskryssing 2018 - Vårens vakreste eventyr

19.5.18

Vi starter dagen med den altfor kjente frokostbufféen. Hva kommer til å skje i dag? Utenfor er det strålende sol og vindstille. Vi nyter deilige kopper med kaffe og småspiser på danske delikatesser. Her finnes ikke hastverk og selv om vi er klare for å dra hjemover snart, så finnes det ikke noe surmuling i gruppa. Vi må bare ta livet som det kommer og håpe på det beste. Og mens vi sitter slik og snakker om alt og ingenting, så kommer John opp til frokostbordet. Og John har GODE nyheter: Det kommer et ekstra fly i dag! Og vipps så går gleden i taket og det er en knallbra følelse av å endelig være på vei igjen. Bagger blir pakket og vi gjør oss klare for hjemreise.

Vi drar ut på flyplassen med bagasjen vår, sjekker inn, men så drar vi tilbake til hotellet. Sånn gjør man det i Kulusuk, da flyplassen ikke byr på noe særlig med underholdning. Her sitter vi alene i dette store tomme hotel og tenker tilbake på hvilken ekstraordinær tur dette har vært og at selv om disse dagene på slutten virket til tider evig lange, så var det kanskje best slik? Her har vi sittet å fordøyd alle de inntrykk som ble med oss i pulken over isen, slikket våre sår og ser nå mer eller mindre normale ut. Fra nå av kommer tiden til å rase av sted og før vi vet ord av det sitter vi hjemme i stua og lurer på hva vi skal gjøre. Man blir jo veldig glad i dette enkle, men strevsomme livet, der hver dag bringer nye gleder og utfordringer.

Så bærer det avgårde tilbake mot flyplassen. Og selv om det er mangel på underholding, mat og drikke, så er Kulusuk International Airport overraskende velutstyrt med et imponerende utvalg Grønland-inspirert memorabilia. Selskinn og reinsdyrskinn er tydelige bestselgere og det finnes en hel avdeling dedikert til klesplagg fra fasjonable Canada Goose. Men vi er ikke her for å shoppe og utenfor står et Bombardier Q-200, flyet som ble først begynt utviklet på 80-tallet med tanke på ekstremt korte rullebaner. Og her finnes ingen asfalt, men en rullebane av grus og sand. 

Vi finner våre plasser og tar et siste blikk utover dette hvite fjellandskap som i dag bader i sol og sommer. Takk for oss, Grønland! Så setter maskinen fart og på sekunder blir flyet dratt opp i himmelen over frosne fjorder, store isfjell, ubebodd ødemark og til slutt utover det store blå hav. Neste stopp er Reykjavik, hvor det venter en bedre middag og en hel rekke skåler for vårt fantastiske arktiske eventyr.

Takk til alle som har følgt oss på vår lange ferd! 
 
Norske-Anne, Danske-Anne, Solfrid, Henriette, Marianne, Eirik, Morten & Bjørn

18.5.18

Ny dag, nye muligheter. Men ikke i Kulusuk. Det blir raskt gjort klart at vi ikke kommer oss noe som helst annet sted i dag heller. Brakkesjuka returnerer til Grønlandsekspedisjonen og vi bedriver idemyldring om hvordan vi skal komme oss av øya. Det blir foreslått snøscooter tilbake til vestkysten, isbryter eller privatfly. Ski og pulk er også et alternativ. Air Iceland er ikke spesielt hjelpsomme - vårt fly er kansellert og nå er vi her helt til vi får plass på en annen avgang. Det ser ikke særlig lyst ut, og vi får tiden til å gå med trøstespising, vandreturer og en svipp bortom butikken på å øya for å kjøpe mer Pringles.

Stedet der vi bor ligner mer og mer på Ondskapens Hotell, med et snev av Hotell i Særklasse. Det begynner å gå opp for oss at vi må regne med overvintring sammen med lokalbefolkningen, lære oss selfangst og begynne et nytt liv som Grønlendere. Det var jo trist, for alle dere der hjemme, at det skulle ende slik. Vi lover å sende brev og håper på svar tilbake. Ikke glem oss helt enda.

17.5.18.

Gratulerer med dagen, Norge! Vi tar på oss finstasen og gomler i vei en storslått frokost full av fett og karbohydrater. Magen går fortsatt på full spiker og det føles ut som maten forsvinner ut i intet. Det er vanskelig å bli mett, men vi gjør så godt vi kan.

Frokostbuffeen har distrahert oss og ingen ser ut av vinduet. Et vær fra helvete kaster seg mot vinduene. Det sludder og blåser 18 meter per sekund. Men disse flyene er jo bombesikre, og dette her er jo bare barnemat. Vi spiser en frokost til og tenker ikke mer på den saken.

Men det gjør noen andre og John, sjefen på hotellet, står plutselig foran vårt livlige koldtbord. Det er dårlige nyheter: Det kommer selvfølgelig ikke noe fly i dag, været er jo helt forferdelig.

Ok da, så blir vi her i en dag til, hvor kjipt kan det være? Så blir vi mer eller mindre sittende ved bordet vårt, hvor vi først venter på lunsj, så på middag. Slik varmer vi opp til 17 mai festen på Hotel Kulusuk og heldigvis bor vi i samme hus som en hel gjeng med sinnsyke kinesere som er her på heli-skiing og har tatt med seg imponerende mengder med veldig, veldig dyre drikkevarer. Og nyrike gründertyper er spandable folk.

Til gjengjeld deler vi ut episke historier fra Grønlands mystiske indre. Fortellinger om demoniserte værsystemer, knalltøffe forhold og en laginnsats fra en annen verden. Øynene står på stilk og alle skal være med til neste år, til Mortens store skrekk. Og slik fortsetter kvelden helt til ingen skjønner hva som skjer.

16.5.18.

Vi ankommer Isortoq, et knøttlite tettsted fullt av forlatte hus. Samfunnet er plassert på en liten øy, omringet av hav og store mengder is som driver rundt i fjordsystemet. To lokale båtmenn, Hans og Mikael, hjelper oss i land og viser oss vei til et av de tomme husene hvor vi skal få sove et par timer og organisere oss før helikopteret kommer. Vi detter ned i stoler og sofaer og deler ut det siste som er igjen av mat, gafler det i oss og sovner på sekundet.

På morgenkvisten pakker vi utstyr og gjør oss klare ved helikopterlandingsplassen før vi tar en liten spasertur til andre siden av øya hvor vi finner butikken. Det kryr av lekne hunder som synes vi er noen festlige, rare skapninger. Her og der ligger en selskrott, og det er blodspor i snøen og bjørneskinn som henger til tørk. Isortoq er fortsatt et sted hvor fangstlivet har overlevd, selv om mesteparten av befolkningen har flyttet fra øya.

I butikken får vi oss cola og sjokolader vi har drømt om og noen av de mer kuldeskada ekspedisjonsmedlemmene kjøper seg iskrem. Det er flott vær og vi står på brygga, ser utover dette værbitte landskap og tenker at det i grunn er ganske deilig å slippe 12 økter med ski og pulk i dag. Det er en annen ekspedisjon her, som skal gå andre veien og vi håper for deres del at føret har forandret seg til det bedre!

Helikopteret lander som avtalt og ut av førerhuset stiger Martin, en gigantisk danske, en gladiator, og vi blir alle en smule betatt. Han forteller oss at alle helikopterflyvinger på 17 mai, i morgen, er innstilt. Det kommer dårlig vær og det betyr at vi burde komme oss til Kulusuk i dag.

Så bærer det avgårde mot Tasiilaq, en større by hvor planen var å bli en natt før vi skal videre mot Kulusuk, der flyet mot Island møter oss. Det går raskt og vi flyr i spektakulære omgivelser, over den kaotiske sjøisen og forbi store isfjell. Grønland er fantastisk vakkert, vilt og rått.

Tasiilaq er et idyllisk tettsted proppfullt av små koselige hus. Populasjonen er på rundt 2000 og stedet fungerer som knutepunkt for de andre små tettstedene i området. Men vi får ikke fred enda og må vi finne ut av vårt neste steg. Skal vi bli i Tasiilaq eller dra videre til Kulusuk i dag? Vi ender opp med å gjøre det siste, da det er et snev av håp for at flyet kan lande der i morgen. Litt synd da vi hadde gledet oss til å oppleve dette stedet. Men er det en ting vi har lært på vår lange ferd, så er det å fortsette fremover mens vi kan.

Martin, vår helt, flyr oss til Kulusuk og her blir vi innkvartert på hotellet, og lite aner vi nå om hvor godt vi skal bli kjent med dets ganger og korridorer.

Kulusuk har en av Øst Grønlands rullebaner og vi gjør oss klare for en natt her før vi drar videre mot Reykjavik i morgen. På hotellet møter vi også tre andre nordmenn som har vært på vei over isen.

Etter fulle mager besvimer vi i myke senger, for første gang på 28 dager.

15.5.18.

Vi går uten å sove og uten å etablere leir. Vi innser nå at vi ikke kommer til å rekke transport sånn det ser ut nå og må bruke satelitttelefonen for å sette i gang ny plan. Det blir en utsettelse på rundt 12 timer for båttransport og helikoptertransport neste dag. Vi har snart vært på farten i 24 timer, men det er god stemning i gruppa og vi greier å holde hverandre høyt. Vi må greie å holde humøret oppe!

Det begynner å bli varmt. Krise. Snøen forvandles fra tung løssnø til håpløssnø. Vi synker ned til anklene, så til knærne og svetten renner. Vi går i kvikksand og kommer nesten ikke av flekken. Tiden går. Vi må utsette båttransport igjen og skal ringe når vi er nærmere.

Vi går tomme for vann og må stoppe for en lenger pause. Det er deilig solskinn og vi ligger på pulker og liggeunderlag og nyter en velfortjent hvil. Flere sovner på flekken etter at vi får fyrt opp ovnene og startet snøsmeltingen. Sånn ligger vi og sløver i et par timer før vi innser at vi har 3 mil igjen. Det er på tide å starte opp kroppen igjen og på nytt begynner blodslitet.

Det begynner å bli brattere, men føret er sånn at vi ikke får en meter gratis. Vi må tråkke vei nedover breen og sakte men sikkert begynner skaren å forme seg på toppen og nå føles det ut som vi går oppover trapper, i nedoverbakkene.. I tillegg har pulkene begynt å velte på grunn av smale skispor og harde skarekanter. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Det begynner å bli sent. Foran oss har landskapet åpnet seg i et fantastisk lys og vi går rett mot spektakulære fjell- og dalformasjoner. Vi ser hvor vi skal, men det virker som vi aldri kommer frem. Det utrolig vanskelig å bedømme avstander i dette enorme landskapet. 

Det løsner. Skiene begynner å skli. Og de fortsetter å skli! Vi har 1 mil igjen. Og det går så det griner! Vi kjører på og står i rolig nedoverbakke i to timer i strekk. Fjorden kommer nærmere og nærmere. Glede!

Overtrøtte og overglade beveger vi oss over det siste lille parti av breen og til slutt står vi rett foran en stor stein. Østkysten! En fantastisk og knalltøff tur har det vært, og proppfulle av mestring tar vi av oss skiene og trer opp på steinhaugen foran oss. For en følelse! Vi deler ut klemmer og gratulasjoner og går opp på haugen hvor vi kan se utover fjorden under oss. Der ute, langt i det fjerne ser vi et blinkende lys. Det er båten som venter på oss der hvor isen slutter. Vi må få opp farten og rekker ikke mer feiring av våre bragder akkurat nå. Så er det på med skia, og vi beveger oss nedover siste del av breen som det er mulig å befinne seg på. Så sklir vi av breen og ut i fjellskrenten på siden. Vi holder oss langt unna bresprekkene og må finne en alternativ rute ned. Det er bratt som fy, men sammen fikser vi dette også.

Så begir vi oss ut på sjøisen og dundrer avgårde. Det går unna. Klokken nærmer seg midnatt og vi nærmer oss båten. De siste dagene har vi vært på farten i 38 timer, men disse beina som nå jager mot iskanten, er ustoppelige. Urmennesket i oss er vekket til live og det er ingenting som kan stoppe oss nå. Bak oss står den store bre, fryst i havet, og den enorme brefronten smiler lurt og minner oss på harde tider, fantastiske tider, kulde, vær, drivkraft og venner for livet. En opplevelse vi aldri kommer til å glemme.

14.5.18.

NOTIS: Vi beklager forsinket dagbok, men har, mildt sagt, vært litt opptatt...

Utenfor ligger snøen tett. I løpet av natten har det kommet en meter med fokksnø og teltene er halvveis begravd. Sikten er null og foran oss ligger en lang, lang etappe, mot østkysten.

Det er trøtt gjeng, som litt på overtid river leir og spenner på seg skiene. Vi glir godt avsted og gjør god tid på den første økta. Men sikten er dårlig og vi går kun på kompasset, som gjør alt tar litt lengre tid.

Snøen blir tyngre og tyngre. Bulldoser-metoden som vi har praktisert de andre dagene er nytteløs. I dag blir skiene sittende fast under snøen og det er et forferdelig stev. Vi må rullere med å gå i front på 25minutters intervaller. Mer orker man rett og slett ikke. Dette føret MÅ gi seg, ellers kommer vi aldri frem i tide. Vi har helikoptertransport ut av Isortoq klokken 15:40, den 15 Mai.

Men det gir seg ikke. Det blir verre, og verre, og verre. Tung, våt snø overalt. Det er som å gå i havregrøt. Det virker håpløst, men vi er gira og frem skal vi.

Første mål er punktet der nedfarten til østkysten starter, Point 40. Hit har vi 4 mil og det ser ikke ut som vi når dette i noe særlig rekordfart. Da vi begynner å nærme oss, klarner det opp og vi sendes østover av en magisk solnedgang. Himmelen lyser rød og været begynner å bli stille og klart. Igjen ser vi klart i hvilken retning vi skal, men fortsatt venter vi på land i siktet.

Hele resten av dagen går vi på i dyp og tung sne. Det begynner å bli kaldt og det er ingen trøst for slitne og frosne kropper. Vi stopper, pakker oss inn og spiser middag i skisporet. En lengre pause før vi går på igjen. Det er nå klart at vi må gå gjennom hele natten og vi stålsetter oss på det som antageligvis kommer til å bli en mestringsøvelse av gigantiske proposjoner.

Det er blå himmel og beinkaldt. Vi går i store dunjakker og isolerte bukser. Ansiktet fryser. Og etter mange timer inn i natten har solen svingt rundt like under horisonten og reiser seg opp og over oss igjen. Nordavinden herjer, men heldigvis har vi den i ryggen.

Vi når området rundt Point 40 tidlig på morgenen. Derfra dreier vi "nedover" en av brearmene til dette beistet av is hvor vi har oppholdt oss i snart en måned. Foran oss ser vi terrenget helle slakt nedover. Men nei, snøen er dyp nok til at vi må brøyte vei. Bare de helt bakerst får fred. Vi innser hvor heldige vi er som har hverandre. Med syv kan vi rullere og slippe total utmattelse.

Så får motivasjonen seg et løft: langt, langt borte i øst, ser vi fjell!

13.5.18. - Værfast

Vi våkner til liten kuling som gjør sitt ytterste for å blåse oss vestover. Det dundrer i teltveggen. Men for første gang siden dagene på vestsiden, blir vi kokt i posene våre og solen varmer. Deilig! Vi går ingen steder i dag. Bare det å komme seg bort til latrinen er en kamp, som uansett ender opp med underbuksa full av snø. Hvis man i det hele tatt finner frem i snøføyka. Nei, da er det langt bedre å ligge flat i teltet og hvile trøtte bein, føtter, armer, lår og sinn og vente på bedre vær. I mens sover vi, har pysjamasparty og soser bort tiden med å drikke opp det vi har igjen av kakao.

I mange dager i strekk har vi gått så langt og så lenge vi kan for å nå fram i tide, og det at vi blir liggende værfast i dag viser bare hvor viktig det er å komme seg fremover mens man kan. Plutselig er det bråstopp.

Fra hvor vi er nå har vi ca 7mil igjen til brekanten og vi ligger på 1550 meter over havet. Så vi er ganske sikre på at vi vil få litt hjelp av tyngdekraften etterhvert. Denne distansen må vi å få til på mandag og eventuelt tirsdag morgen. Mer tid en det har vi ikke og etter det er det slutt på både matrasjoner og brensel til ovnene. Men denne gjengen er skrudd sammen av pågangsmot og atomkraft, så vi har definitivt troa!

Morten hilser hjem til mor og ønsker gratulerer med dagen!

Dagens deltakerprofile(r):

Navn: Morten Johansen
Alder: 46

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Som turleder så var jeg vel nesten nødt...

Favoritt realturmat?
Laks!

Hva er det smarteste du har med?
Det må være Bjørn, som holder styr på alle mine armer og bein. (Bjørn er turleder2. red.anm.)

Hva er det dummeste du har med deg?
Chili con carne!

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
Chair kit til liggeunderlaget!

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Å spise ordentlig mat!

Morten er vår alles bamse! Han er en stødig, sterk, erfaren og kunnskapsrik guide som gjør at vi alle føler oss trygge og godt ivaretatt i disse noe uvante omgivelsene. Han har alltid en kjapp kommentar og verdens beste smil på lur, og selv om han syns vi går veldig sakte så tror vi at han koser seg med oss på tur!

Navn: Bjørn Stange Ankre
Alder: 29

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Hvis Morten skulle være med, så skulle ihvertfall jeg være med.

Favoritt realturmat?
Torsk i kremet karrisaus.

Hva er det smarteste du har med?
Det må være knebeskytterne i buksa

Hva er det dummeste du har med deg?
En diger Goal Zero batteribank som ikke fungerer i kulda, og en tullete Cold Avenger ansiktsmaske som bare fyller seg med spytt og snørr.

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
Mer gummigodt.

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Spise pizza!

Der Morten tilsynelatende tar ting litt på sparket, er Bjørn den tilsynelatende mer profesjonelle guiden. Han har stålkontroll på teltoppsetting i all slags vær, på vindretninger, kompasskurs, levegger, morgenyoga og alt annet som hører ekspedisjonslivet til. Han er en «myk» mann, som kan sitte timesvis i lotusstilling eller andre yogaposisjoner og hans lune humor bidrar til mye humring under kveldssamlingene. Han er også en utmerket lyriker som har tatt gruppens dagbokskriving til et nytt nivå.

12.5.18.

Vi kryper ut av posene våre i halv syv tiden. Vinden rykker i teltet. Det er en trøtt, men glad gjeng som er klare til avmarsj klokka 09:00. En halvtime forsinket.

Natten har dumpet store mengder snø. Perfekt, temperert puddersnø. Det er snorkelføre. Men vi er ikke på randotur og alt tilsier at dette kommer til å bli veldig, veldig tungt. Sikten er håpløs og vi ser ikke mer en 50 meter. Men vi vet hvor vi skal: rett motvind. Så det er bare å gå med vinden rett i fjeset..

Jo lengre vi går, jo tyngre blir det og til tider brøyter vi vei gjennom en halvmeter med snø. Verden er komprimert til det som foregår inne i hetta og akkurat foran skituppene som forsvinner inn og ut av snøen. Sakte jobber vi oss frem. Hvordan ser det egentlig ut, rundt oss? Noen mener de går i oppoverbakke, andre i nedoverbakke eller på skrå, og flere har følelsen av at de går ved siden av en stor vegg. Men det er selvsagt mer eller mindre helt flatt..

Målet i dag er 12 økter, eller 3 mil, alt ettersom hva kommer først. Men i pausen før siste økt, drar Solfrid opp sin Garmin InReach Explorer+, og spør "Har dere sett værmeldinga, eller?". Tonefallet tilsier at planen ikke kommer til å gå helt etter planen, og så får vi værmeldinga og det er selvsagt det som er tilfelle. Uværet som var ventet i morgen ettermiddag kommer lenge før tiden, som en slags kjip middagsgjest, og vi må gjøre noen justeringer.

Etter fullført 12 økt, har vi ferdråd i storslåtte omgivelser. Det har sluttet å snø og vi har god sikt østover. Planene om å få lagt inn noen mil i morgen, kan vi makulere, og spørsmålet er, "skal vi gå i natten?".

Vi går i natten. Men først setter vi opp telt og koker opp vann til middag og ferden videre, og etter en pause på et par timer, river vi camp, spenner på oss skiene og river oss i håret; det er fullstendig tett igjen og sikt nærmere null. I tillegg har det blåst opp fra en merkelig altomsusende vindretning, så navigering på den er umulig. Typisk vår flaks. Det blir å stirre på kompasset de neste timene, et arbeid som viser seg  svært krevende i nattens skumring og med dugg og snø i brillene. Det blir heldigvis ikke spesielt mørkt her, så det går fremover på et vis.

Etter ca 17 timer med skigåing i dag, blir vi møtt av, hold dere fast, nedoverbakke! Det er helt sikkert en nedoverbakke, for her kan man skli avgårde. Glede! I bunnen er stemningen helt på topp. Skal det løsne nå? Skal vi endelig få litt gratis? Vi tar tak i siste økt og marsjer av sted, rett inn i en helvetes oppoverbakke. Og det er ikke akkurat en liten oppoverbakke og de som går i front banner og sverter. Det er heller ingen tvil om at dette er en oppoverbakke, for her sklir man bakover om man ikke følger med. Endelig på toppen blir vi møtt av en infernalsk østavind og føret er miserabelt. Hardpakkete vindskavler i mellom store dype groper med løssnø. Alt passer utmerket til vårt nye motto: Er det ikke det ene, så er det andre.

Så skrus vinden opp på turbo og det er på tide å stoppe på et passende flatt sted. Det er en dreven gjeng som etablerer leir i dag og det går i en fei tatt i betraktning av vi snart har vært oppe i 24 timer og at det blåser som fy. Utslitte forsvinner vi ned i posene våre og sovner på et blunk.

11.5.18.

Som i alle andre normale norske hjem, er været det vi snakker mest om, også når vi telter på Grønland. Naturligvis. Været dikterer hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Været bestemmer, og vi får det vi får.

Etter de to første morgenøktene, begynner vår verden å bli faretruende lik dagen før. Det tetner til, og til slutt er det helt hvitt. Men dagen i dag skiller seg ut. Samtidig som det er fullstendig whiteout har vi også 10m/s vind fra sør-øst. Det er ikke rett i nesa, men ikke så langt unna. Timene føles ekstra lange, men vi gjør fremgang, i sneglefart.

Vi tar en ekstra lang lunsj i dag og setter opp et telt for litt fred og ro fra vinden. Etter at tempo på turen ble skrudd opp har det ikke vært så mye felles måltider, og det er hyggelig å være samlet under samme tak igjen. Men, her kan vi ikke sitte resten av dagen! Milevis med snødekte sletter venter på oss. Igjen tar vi skiene fatt og rusler av sted. På slutten av dagen begynner føret å bli lettere. Det er lengre mellom kamuflerte feller, og det føles ut som det går nedover. Kanskje er det i morgen vi skal få unnagjort litt distanse? Det er dårlige værutsikter for søndag og det betyr at vi må få opp farten og gå så langt vi kan, når vi kan!

10.5.18.

Værgudene har hørt oss. Solen står høyt, servert på en knallblå himmel og sikten er upåklagelig. Vi kan se milevis i alle retninger.

Men, det ser ikke bra ut. Sastrugi på størrelse med fortauskanter til spisebord, brer seg utover landskapet som et aggressivt utslett så langt øyet kan se. Hele Grønland er humpeløype.

Til alle "ekspertene" der hjemme som sendte kloke ord og motivasjonstaler om at kilometerne ruller av sted etter høyeste punkt: Dere kan forberede dere på en skikkelig omgang buksevann når vi kommer tilbake!

Men vi skal frem, og med litt anstrengte smil jobber vi oss østover. Meter for meter. Pulkene må dras opp av groper, over kanter og frem og tilbake gjennom et virvar av fokksnø. Det tar en evighet og vi strever med å holde en OK marsjfart.

Vi begynner å forstå hvorfor vi skulle ha med så utrolig mye snacks! I hver eneste pause hiver vi innpå det vi har og fortsatt roper kroppen etter mer. Kroppen jobber på spreng med dette krevende terreng og for å holde oss varme.

Slik holder vi på i 13 timer og kan si oss fornøyd med 3,5 mil. Vi ser nok mer ut som en gruppe zombier når det er slutt på siste økta og det er tid for å starte kveldens klargjøring for morgendagen. Sultne, slitne og kalde. Men det fikser vi! Og hittil går det etter planen. Det gleder!

Værmeldingen for i morgen sier overskyet og forblåst, men det er greit så lenge vi ser hvor vi går.

Hele gjengen hilser til Marianne og ønsker god bedring!

Dagens Deltakerprofil:

Navn: Solfrid Harbu
Alder: 39 1/2

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Nei, det er vel en klassiske 40 års krise, blandet med å prøve noe nytt som kanskje ikke alle får til. Også er det spennende å gå utenfor komfortsonen.

Favoritt realturmat?
Haha, ingen! Hvertfall ikke Chili Con Carne!

Hva er det smarteste du har med deg?
Hm hva er det a?! Kanskje dunbuksa, så jeg kan passe på de forfryste lårene mine.. jo! Jeg er ganske fornøyd med matboksen min hvor jeg har bygget en smart holder som oppbevarer begge skjeene min. Jeg burde blitt ingeniør. :)

Hva er det dummeste du har med deg?
Deodorant? Mascara?

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
En ordentlig scooter maske. Vi bruker veldig mye tid alene, inni masken vår. Også selvfølgelig en større bedding!

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Dusje!!

Solfrid er gruppas mest utadvendte jente, i tillegg er vi så heldige at hun er blid og positiv også! Hun skaper fort god stemming og latter i gjengen med sine morsomme og små frekke kommentarer. Solfrid er interessert i alle, og har du en tung dag så vet du hvor du skal gå for å få en varm og trøstende klem.

Denne dama går lett og jevnt på sine spesialdesignet ELTEK ski, hvor hun får gleden av å se på bilde av seg selv 24/7.

9.5.18.

Overskyet, lett snøvær. Dagene starter nå 8:30 og vi er klare til å gå. Etter bare et par timer får vi servert vår første nedoverbakke og for første gang på turen føles det ut som man faktisk bruker skia til det den er lagd for. Men det skal ikke vare så lenge, for etter nedoverbakken, kommer oppoverbakken. Og mønsteret repeterer seg selv, økt etter økt.

Til lunsj får vi besøk av en måkefugl. Rart, i grunn, da det er milevis til nærmeste hav. Det begynner å snø tettere og tåken siger inn over oss. Og jo da, vi får komplett whiteout i dag, kombinert med et snøskavlhelvete. Navigeringen blir et mareritt. Rett som det er kjører skituppene inn i meterhøye snøhauger. Så må man gjette på hvilken vei som er best. Og uansett hvilken vei du velger, venter et nytt hinder. Det er håpløst slitsomt og vi må ta det rolig. Brekker skia her, er det over og ut. Slik holder vi på i nærmere 6 timer på ettermiddagen før vi setter opp camp, 3,7 mil fra forrige. Utslitt kollapser vi i teltene, fyller opp vannflasker og håper på påskeføre når vi våkner..

Dagens deltakerprofil

Navn: Anne Kathrine «Kartoffel» Lorentzen
Alder: 31

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Fordi jeg er veldig fascinert av Nansen og de andre gamle polfarerne, også elsker jeg arktisk natur.

Favoritt realturmat?
Alle! Bortsett fra Chili con Carne

Hva er det smarteste du har med?
Isolasjonstrekkene med bilder av familie og venner på termos og matbokser. De holder det hele varmt og motivasjonen oppe.

Hva er det dummeste du har med deg?
De tre forskjellige kuldekremer som alle har vært stivfrosne siden vi begynte turen.

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
Bacon! Sykt mye bacon!!

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Å spise en dobbel baconcheese meny med ekstra majones.

Danske-Anne, eller Dr. Kartoffel som vi også kaller henne, er født til å være på ekspedisjon. Hun har stålkontroll på enhver situasjon, kjenner ikke på hverken kulde eller smerte, og er sterk som få. Hun er et matvrak som er varm, oppmerksom og omtenksom og smitter alle med sin trillende latter. Nå som vi har blitt så godt kjent så forstår de fleste også hva hun sier, bortsett fra Bjørn da, som fortsatt kun hører «kartoffel kartoffel kartoffel»...

8.5.18.

Med -36 grader utenfor teltet er det ikke spesielt fristende å stå opp. Men vi MÅ videre, og Morten og Bjørn lagt opp et brutalt løp som må følges om vi skal nå fram i tide. Alle er gira og vi kommer til å gi maks!

Men det går tregt.. Vi er omringet av snøskavler i alle retninger. Vinden har etterlatt seg en slagmark, og vi går sikk-sakk og over store hauger av fokksnø absolutt hele dagen. Når vi tenker det verste har gitt seg, dukker noe enda verre opp. Det er mildt sagt frustrerende. Heldigvis er det mer eller mindre vindstille og de ekstreme temperaturene er til å holde ut i den tørre luften. Solen jobber også på spreng for å holde varmen i disse syv små figurer som jobber seg frem på denne store bløtkake.

Etter en knallbra innsats av hele gjengen, ender vi til slutt opp på 3,2 mil og i tillegg har vi passert høyeste punkt og nå går det nedover! Hvert fall på GPS’n … Det betyr at vi har ca. 22 mil igjen til brekanten og 6,5 dager til gode. All erfaring sier nå at det skal gå raskere nedover, men vi er helt avhengig av bra vær og føre. Værmeldingen ser foreløpig bra ut og vi har mildere tider i vente. Men hva skjer i morgen?

Dagens deltakerprofil

Navn: Henriette «Henry» Egeberg Dybdahl
Alder: 27

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Classified information!

Favoritt realturmat?
Ingen! Eller jo, Torskegryta, det er det nærmeste jeg kommer mammas fiskeboller. Også digger jeg Morten’s frokostgrøt.

Hva er det smarteste du har med deg?
Den ullsokken som nå fungerer som ansiktsmaske.

Hva er det dummeste du har med deg?
First price truseinnlegg. De havner bare ned på leggen og det lugger.

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
En ekstra tisseflaske, for den Baileys-flasken jeg har nå renner bare over.

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Spise bacon med Martin. Og vin og sigg på løkka. :-)

Henriette er umulig ikke å bli glad, og er en person vi alle ler mye med, og av! Både av kommentarer som svært så treffende blir plassert, men også de noe naive bekymringene hun har til tider. Til vanlig trives hun best i det urbane bylivet på Løkka, gjerne med et glass vin i hånden med de perfekte neglene. Men her på Grønland har hun funnet urversjonen av seg selv, og takler ekspedisjonslivet utmerket!

7.5.18.

Da vi våkner er det få som tenker at det kommer til å bli en følelsesladet dag. Utenfor teltet står solen høyt og himmelen er blå i alle retninger. Det er blikkstille. Sakte kommer vi oss ut av posene og sløvt tar vi fatt på dagens oppgaver. Men brakkesjuka har begynt sitt stille kvelertak. Morten spiser Chilli Con Carne til frokost og har begynt å snuse; Marianne, Solfrid og Danske-Anne ligger å fniser, i et slags basseng av soveposer og liggerunderlag; Henriette og Norske-Anne skriver ut navnene sine i store snøbokstaver, antagelig for å ikke miste seg selv; Eirik lurer på om Bislett Kebab leverer på Grønland; og Bjørn, som er overbevist om at vi kommer til å bli her i all evighet, begynner konstruksjon av ny latrine med fire vegger, tak og dør.

Så ringer det på satelittelefonen. Norske-Anne kommer ut av teltet. Bjørn! Den doen der kan du drite i! Nå kommer de! Da er vi i gang, igjen. I hui og hast blir hele leiren klargjort for helikopterbesøk og klokken blir 13:30. Det er stille og ingen ting skjer. Vi venter. Og venter. Så dukker det opp noen langt der borte i horisonten og siste klemmer blir delt og noen tårer faller på den tørre snøen. Da skjedde det til slutt. Morten, Bjørn og Marianne gjør seg klare ved landingsplassen og ned fra himmelen kommer et gigantisk helikopter. Det hele skjer på et par minutter og Marianne er på vei hjemover. Våre tanker følger med deg i dag og håper alt går bra på ferden.

Dagen er enda ung og planen videre i dag blir å spenne på seg skia og fortsette østover. Vi har strålende føre i det vi igjen begir oss ut i dette vakre vinterlandskap og brakkesjuka rister vi lett av oss. Men Grønland har tydeligvis flere overraskelser på lager. Etter ca en mil treffer vi et forblåst område fylt med sastrugi, viddelandskapets svar på fartsdumper og det blir sikksakk kjøring i enda en mil før vi finner en passende flat flekk for camp.

Dagens Deltagerprofil:

Marianne er en tøff og positiv jente med gruppens fineste dialekt. Hun elsker eventyr og utfordringer, er målrettet og sta og gir seg ikke lett. Hun har ikke gjort seg helt venn med Real Turmat her på Grønland, men lever godt på havregrøt, kjeks og smågodt.

Navn: Marianne Cathrine Lied
Alder: 42

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Det er noe som jeg har tenkt på ganske lenge og har hatt lyst til. Nå var det en fin og passende mulighet for å melde seg på.

Favoritt realturmat?
Couscous!

Hva er det smarteste du har med deg?
Det må være boblejakken.

Hva er det dummeste du har med deg?
Bremsetau, på dette trå føret har det ikke akkurat vært nødvendig.

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
Speil! Men egentlig fungerer jo slalåm googles perfekt.

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Dusj!

7.5.18.

Klokka 18:11 norsk tid fikk vi telefon fra Morten om at helikopteret med Marianne ombord hadde tatt av fra isen og frakter henne til sykestuen på kysten. Det er godt å høre at hun nå er på vei i trygge hender, og at resten av gruppa kan fortsette turen. De hadde pakket og var klare for å sette igang igjen nå. Det blir spennende å følge de ut til østkysten!

6.5.18.

Det blåser friskt når satelittelefonen ringer i dag tidlig. Vi får beskjed om at helikopteret skal være her 13:30. Perfekt! Gruppa blir satt i sving og det som skal være pakket står klart rett på tida. Vi venter. Og venter. Klokken blir 15:00. Ingen kommer. Klokken blir 16:00. Fortsatt hører vi ingen ting på radio og vi får ingen oppdateringer på telefon. Klokken blir 17:00, 18:00. Da ringer det. Det er forsikringsselskapet, og det er dårlige nyheter. Været har blitt bra både der vi er og der helikopteret står. Men midt i mellom oss herjer uværet på Grønland. Det kommer ikke noe transport i dag. De kommer kanskje i morgen.

Nå begynner tiden å renne ut. Kommer det ikke hjelp i morgen må det et mirakel til for at vi skal nå østkysten i tide. Vi forstår hvor utrolig langt vi er fra folk, og hvor heldige vi er som ikke har et akutt problem. Og i tider som dette er vi glade for å ha så mange positive mennesker rundt oss som greier å holde stemningen oppe. Hele ettermiddagen ligger vi tett i tett i et av de større teltene, deler godteri og ler av dårlige vitser. Danske-Anne og Solfrid har også vært og stelt i stand igloen med en passende hilsen til de som kanskje snubler over denne.

Vi hilser masse til dere der hjemme og kan melde at vi fortsatt har et håp om at dette skal gå vår vei til slutt, men akkurat nå må vi bare vente å se.

5.5.18.

Det er klarvær, deilige -30 og et kjølig trekk driver over isen. Kommer det hjelp i dag? Etter flere dager med dårlig sikt, har fantasien konstruert både oppover- og nedoverbakker, men i dag blir vi minnet på hvor flatt det egentlig er rundt oss. Det er flatt, hvitt, øde landskap i alle retninger, så langt øyet kan se.

En liten snøspurv besøker oss i leir i morges og spretter rundt på teltene. Den er kanskje like forbauset som oss for å ha møtt på annet liv her oppe, mer eller mindre midt i mellom vest og øst. Vi gir han litt Sørlands Chips før han flakser av sted.

Det kommer ikke noe helikopter i dag. Hele morgenen har været vært klart, stille og fredelig. Frustrerte lurer vi på hvorfor det ikke kan settes i gang en evakuering i vær som dette. Hva venter de på? Viktig tid går til spille jo lengre vi ligger her, men viktigst av alt vil vi ha Marianne tilbake til sivilisasjonen, og inn i varmen, så fort som mulig.

Akkurat nå er det ikke så mye mer vi kan gjøre enn å vente, så Morten, Solfrid, Bjørn og Eirik setter i gang med bygging av en 8-manns iglo, mens resten av gruppa hviler. Og opp av intet vokser det som ikke kan beskrives som noe annet en et realt mesterverk. En majestetisk struktur som vi håper vil stå her i mange uker, til nytte for ekspedisjonene som kommer bak oss. Om de bare skulle være så heldige å komme forbi her. Vi rekker akkurat å bli ferdig med jobben før det blåser opp noe voldsomt fra vest. Som varslet. Dette skal ikke gi seg før langt utpå dagen i morgen og vi har ingen store håp om uthenting før dette gir seg. Dermed settes enda en spiker i kista for årets Grønlandskryssing. Hvordan skal dette gå? Det blir noen spennende dager videre, og vi må virkelig jobbe sammen som et lag og hente ut krefter vi kanskje ikke trodde vi hadde. Dagsetappene blir lange og vi er avhengig av vær og føre på vår side. Men, det er fortsatt muligheter om alt klaffer.

4.5.18.

Dagen starter med vinden som aldri vil gi seg. Det er forferdelig kaldt og bare noen minutter uten dunjakka er nok til å sende frysninger langt inn i beinmargen. Fingrene fryser på sekundet og man kjemper en håpløs kamp med store votter mot alt som skal pakkes før vi drar av sted.

Selv om kulden herjer med oss er det ikke den som skal stoppe oss i dag. Dessverre har Marianne dratt på seg noen smerter som til nå bare har blitt verre, og det betyr slutten på ekspedisjonen for hennes del, og bråstopp helt til vi får orden på situasjonen. Hun har det bra, men mer skigåing blir det ikke. Vi slår leir ca en mil videre østover, og guidene begynner prosessen med evakuering. Vi er rett ved høyeste punkt på breen og kommer til å bli på stedet hvil helt til det er mulig å fortsette.

Men evakueringer som denne skjer ikke så raskt som man kanskje skulle ønsket, og vi må igjen smøre oss med rikelig tålmodighetskrem. Historisk sett kanskje det viktigste hjelpemiddel man har med seg på arktiske ekspedisjoner. Bortsett fra melkesjokolade og gummigodt. Vi får beskjed om at været er for dårlig til at helikopteret tar av i dag. Kanskje i morgen. Kanskje dagen etter. Det betyr at prognosen for å rekke østkysten, ser dårlig ut for resten av oss. Om været spiller på lag, hadde det vært et realistisk mål, men hittil viser ikke Den Store Bre oss et snev av nåde. Men tiden vil vise! Og vi gir oss ikke uten en kamp!

3.5.18.

Det har blåst opp fra nord-vest. Vinden river og sliter i teltduken når vi står opp og verden utenfor vårt lune hi er et fullstendig snøkaos. Men vi må fortsette fremover når vi kan og så ille er det egentlig ikke. Enda. Skia glir lettere i dag og vi gjør unna en del km ganske raskt på de første øktene. Men så begynner snøføyka å rase over den hardpakka isbreen og vinden øker betraktelig. Med liten kuling fra nord-nordvest og friske -25 ser vi oss nødt til å slå opp et telt for lunsj og ta en ekstra lang pause før vi igjen begir oss ut i denne forblåste ødemark.

Selv om føret er bra og vi aner flatere og raskere terreng, må vi kaste inn håndkleet to økter senere. Sikten går fra dårlig til håpløs, det er vanvittig kaldt og det blåser som fy. Med dager som disse blir vi liggende bak skjema, men håper å kunne hente oss inn så snart det lar seg gjøre.

2.5.18.

Du våkner opp til en krans av rim, is og snø rundt åpningen av soveposen. Litt etter litt drysser det ned i ansiktet ditt når du beveger på deg. Den følelsen kommer du aldri overens med. Du kryper ut av posen og setter i gang med dagens gjøremål. Du har vært smart nok til å fylle opp vannflasker og termoser kvelden før, så det er ikke mye snø som må smeltes. Teltkompisen din er allerede i gang og alt du trenger å gjøre er å gafle i deg Mortens superfrokost, den perfekte blanding av havre, mandler, rosiner og sjokolade. Du trodde du skulle bli lei denne, men det gjør du altså ikke.

Camp skal rives og alt må igjen pakkes i pakkposer og bagger. Dette har du gjort så mange ganger nå og det går i en fei. Så skal teltes rulles og alle pulkene gjøres klare. Du er litt seint ute med teltet og skjønnet at du må raske på.

Natten har vært klar og kald og resultatet er et snødekke som minner mest om sandpapir. Det går trått og nesten ikke fremover. Herregud, tenker du, med slikt føre kommer vi aldri frem. Men fremover går det, sakte men sikkert. En økt, to økter, tre økter og sånn går dagen. Om noen dager ser du kanskje slutten på denne evige oppoverbakke? Landskapet rundt deg har ikke forandret seg på mange dager, men været skifter stadig vekk. Det er -20, men vindstille og sol. Lag på lag må av kroppen og svetten siler. Men det varer bare til lunsj, så setter vinden i gang fra nord-vest og lag på lag må på igjen. Slik går det fremover. Verden rundt deg krever at du følger med og tar vare på deg selv.

Etter en lang dag og enda et par mil frem, går signalet for camp opp og du setter i gang med å bygge nattens hjem. Igjen skal det smeltes snø og alt skal gjøres klart til i morgen. For i morgen, begynner alt på nytt.

1.5.18.

Vi våkner til nok en iskald dag. Vinden kommer heldigvis fra sørvest og vi får medvind i det vi fortsetter videre mot turens neste delmål, høyeste punkt på ca. 2500 moh. Selv om dagen byr på mange kalde romper, er temperaturen til å leve med. Men når vi stopper for lunsj, setter vi opp et telt for å få litt fred og ro fra vindens evige jag.

Det er en sprekere gjeng som er ute og går i dag. Det virker som vi har fått ristet av oss hviledagen! Eller.. på økt 8 og 9 begynner tempoet å falle og det er blytungt. Føret er trått og det virker som om pulken stopper på hvert eneste skritt. Men til slutt ser vi signalet for camp der oppe i front. Endelig og i tide. Dagene begynner å bli lange og når vi stopper synker temperaturen som en stein. Det blir isende kaldt! Det blir nok ny kulderekord i natt med ca. 35 blå.

30.4.18.

Det er laber stemning når vi forlater det som til nå har vært vår favorittcamp. Men vi må videre! Østkysten venter.

Men det går trått fremover. En fantasillion kuldegrader har gjort sitt med snødekket, og vi må jobbe for hver eneste meter. Og hviledagen sitter igjen i beina til de fleste. Hittil har ekspedisjonen gått 7 og 8 økter i løpet av dagen. Nå skrur vi opp til 9! Vi må få opp farten litt disse neste dagene og det betyr at hele gjengen må grave frem litt mer av det kruttet vi har på lager. Ingen sa at dette kom til å bli lett og nå begynner vi å kjenne milene gnage på kropp og sinn.

Hele gjengen er i god form, men vi synes det er litt vel kaldt og håper på litt mildere tider om ikke så lenge. Men værmeldingen sier noe annet, så vi må nok leve med dette en stund til! Og fortsatt har vi mange høydemeter å gå.

29.4.18. Hviledag

Som alle gode hviledager, starter også denne i svært rolige takter. På agendaen i dag står en tur inn på radarstasjonen, men ikke før første frokost er fortært, tøy hengt til tørk og frokost nummer to er unnagjort.

Morten, Eirik og Bjørn begynner utgravingen av trappetrinn ned den ca. ti meter høye snøfonnen som omkranser dette enorme beistet av en konstruksjon. Gruppa samles i inngangspartiet, som for lengst er brutt opp av tidligere eventyrere, og vi begir oss inn i et mylder av mørke rom og ganger. I 'resepsjonen' ligger en slags hyttebok og her skriver vi inn navnene våre. Vi er første ekspedisjonen som når DYE2 i 2018!

Snøføyk, knuste vinduer, kaos, rot, skrekkfilm, hærverk og apokalyptisk stemning trekker gjennom stasjonen. Det finnes ikke en eneste kasse, skuff eller skap som ikke er snudd på hodet. Store matlager fulle av hermetikk og tørrmat står igjen fra da stasjonen ble forlatt på slutten av 80-tallet. Madrasser ligger strødd og vi finner store lagre med eksploderte colabokser og ølflasker. Med andre ord er det akkurat sånn vi håpet på! Vi møtes i baren, skåler med noe passelig i koppene våre, og skriver oss inn på veggen ved siden av tidligere grønlandsfarere.

Så bærer det opp i radarkulen på toppen bygget. Denne store veiviseren som guidet oss over isen de forrige dagene, er mildt sagt imponerende. Vi lurer på hvordan det ville vært å jobbe her i stasjonens glansdager, hundrevis av kilometer til nærmeste tettsted, omringet kun av is og snø. Paranoide og værfast.

Deretter samles vi i lunsjteltet og det stelles i stand et mektig måltid med all verdens lekkerbiskener og søtsaker. Spekepølse, kornmo, kransekake, kaffe og andre festligheter. Når magene er fulle av glede er det naturlig å ta seg en cowboystrekk før det er tid for middag. Men Solfrid og Eirik hviler ikke på laurbærene og oppsummerer ekspedisjonen så langt, med en god, gammel adjektivhistorie:

… Det var på vårparten en gang i 2018 at 6 KOPETE og KALDE eventyrere skulle våge seg ut på sin aller første DUGGETE ekspedisjon i arktiske strøk. Med seg på sin ferd over den HEITE Grønlandsisen skulle de få med seg to KVALMENDE guider; den HULLETE Morten og den SEXY Bjørn.

De reiste avsted med noen PRIKKETE forventninger til hva de skulle få oppleve de neste 4 ukene, og allerede i den MORGENGLADE Grønlandske storbyen Kangerlussuaq kom eksotiske opplevelser på løpende bånd. Ikke alle var like begeistret for den TØRRVITTIGE moskusburgeren som den LYKKELIGE Morten hadde skrytt uhemmet av. For den KJERRINGAKTIGE og HULLETE Henriette var denne rett og slett en real nedtur. Men lite visste hun da hvor mye hun skulle lengte etter akkurat denne SPREKE burgeren etter uker med FLOTT Real turmat.

Etter å ha pakket flere fantasilioner poser med KOSETE frokostrasjoner, FANTASIFULLE lunchpakker og tonnevis med KULT godteri så bar det avsted mot det KJEDELIGE brefallet.

Det ble en svært så begivenhetsrik tur med den UTHOLDENDE bussen på vei til brefallet. Det SØTE turfølget fikk se både KLOKE moskus, DREVNE grønlandsk harer og rester av et HENDSYNSFULLT militærfly.

Vel framme satte de av gårde inn i det TÅLMODIGE brefallet, ivrige og forventningsfulle. Det skulle ikke ta lang tid før første DUGELIGE hendelse oppstod. Da pulken til den TRETTE Eirik løsnet og holdt på å ta med seg den LUNEFULLE Solfrid i den den føk nedover den KRAMPEAKTIGE bakken. Neste dag var det den RAMPETE Marianne som var uheldig og skled på den BESKJEDNE isen. Armen hennes ble skikkelig forslått, men til skuffelse for den MODIGE Dr. Anne Kartoffel var der ikke behov for amputasjon riktig ennå, og den MAGRE ferden kunne fortsette.

Det ble noen STINKENDE dager i brefallet før den DAMPENDE gjengen kunne spenne på seg de HULLETE skiene og fortsette verdens lengste og KLØENDE oppoverbakke.

Og fra nå av ble dagene stadig likere, og den FLAMMENDE Anne dro opp tempoet, uansett flatt eller bratt. Etter nok en DUFTENDE  8 økters dag, satt vi samlet i 4 mannsteltet med den IDIOTISKE «bønner con carne» opp i halsen. Etter frenetisk leting etter Mortens MASKULINE skje og andre ting, ble vi til slutt minnet på at vi må hoppe i køya av den KRYPENDE prinsesse Henriette.

«Morgenyoga» lød reveljen fra INTROVERTE Bjørn. Dagen var UTÅLMODIG kald, og for Solfrid nådde det frysepunktet ved Mortens formaning om å bygge levegg. Levegg!?, tenkte hun. «Jeg skal fxxn meg gi deg en LANGSOM levegg», surret det oppe i topplokket hennes. Situasjon ble ikke stort bedre av Bjørns VANSKELIGE bemerkninger om vinden som ville snu i løpet natten. Men alle var enige om at det HURTIGE synet av DYE II varmet de FORBITRENDE kroppene våre.

To be continued ...

28.4.18.

Det blir en lang natt og vinden herjer helt til vi bryter camp i halv tolv tiden på formiddagen. I løpet av natten har vi vært ute flere ganger for å få bort snø som hoper seg oppover teltdukene i et voldsomt tempo.

Men uværet gir seg til slutt og vi er i gang med siste etappe mot DYE2, som ligger ca. 17 km unna. Etter en kjapp, og ganske kald lunsj, ser vi den store hvite radarstasjonen langt der i det fjerne. Vi går på og det tar oss tre timer å nå den. Den er som tatt ut av en sci-fi film der den står plassert midt i dette øde vinterland og kunne hørt hjemme i en tidlig Star Wars film. Her er det også folk og vi ser en snøscooter kjøre mellom den forlatte stasjonen og en oppegående camp som jobber med å holde flystripa ved like. Der kjører også en stor preppemaskin fram og tilbake og klargjør for neste Hercules.

Vi setter opp camp og gjør oss klare for ekspedisjonens kaldeste natt. Til nå. Heldigvis har vinden sparket fra seg og det er stille og rolig når vi legger oss. Vi blir her også i hele morgen og tar vår første hviledag, med sightseeing på DYE2 og mange, mange timer med hvile.

27.4.18.

Frosten drysser fra taket når vi våkner opp i morges. Utenfor er hele verden hvit. Det er perfekt poesi-vær på Grønland, og i dag ser vi ikke hvor isbreen slutter og himmelen begynner. Det perfekte lerret for indre dialoger, monologer, store tanker, glede og frustrasjon. Kanskje best beskrevet med disse gullkorn fra lunsj "Det er som å gå i mørket, bortsett fra at alt er helt hvitt …"

Slik går timene, og solen er ikke til mye hjelp for de som er ute etter riktig retning. I dag må vi lære oss å stole på kompasset! Her kan man ikke høre på seg selv, og uten hjelpemidler hadde vi nok endt opp der vi startet.

På siste økten skjer det vi har ventet på i noen dager nå. Langt, langt der borte på horisonten dukker det opp en bitteliten svart prikk. Endelig noe å gå etter! Det er DYE2 vi ser i det fjerne, fortsatt en dagsmarsj unna. Men før vi får fordøyd den tanken blåser det opp kraftig fra sørøst, slik værmeldingen varslet, og vi får det travelt med å etablere camp, bygge levegger og stålsette oss for en natt med vinden som røsker i teltduken. Det blir en roligere start i morgen og vi ser an situasjonen før vi bestemmer oss for å gå videre eller ikke.

26.4.18.

Første dag uten morgen-yoga, til noens store sorg og andres glede. Det er bitende kaldt ute og i dag er det viktig å ta vare på hverandre. Det er en stille gjeng som går videre innover i den store isørken med ansiktet dekket av masker og skibriller, og hetten trukket langt over hodet. Og sånn fortsetter ekspedisjonens munkeorden, hele dagen til vi treffer en passende hvit flekk for oppsett av camp. Henriette og Danske-Anne bygger latrine mens vi andre starter kveldens oppkok. Vi samles til middag, deler alle de store tankene som oppsto under hettene og til slutt går hver til vårt og gjør oss klare for natten.

Dagens deltaker er Norske-Anne.

En blid og hyggelig spreking, og kanskje gruppas mest stabile person. Hun løper over isen når hun navigerer, mens resten av saueflokken prøver å holde følge.

Hun er tilsynelatende en rolig og stillferdig person, men denne dama er beintøff og rå! Vi  venter alle i spenningen til vi kommer halvveis på turen, for da har hun lovet å avsløre sin egentlig alder.

Navn: Norske Anne
Alder: Går sammen med ungdommen

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Utfordringer er jo morsomt! Utfordringer som er større enn meg selv. Så liker jeg snø og store vidder.
Favoritt realturmat?

Definitivt laks og lapskaus.
Hva er det smarteste du har med deg?

Skiskoa! For de er varme hele tiden.
Hva er det dummeste du har med deg?

Det må jo være gummigodtet!
Hva skulle du ønske du hadde med deg?

Bobblevesten, litt kjedelig svar men den hadde gjort seg.
Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?

Å bare duppe i båten på sjøen! Jeg skal bade og kose meg. :)

25.4.18.

Jo lengre vi går, jo høyere kommer vi og jo kaldere blir det! I dag er det solide 20 blå og vi marsjer avsted i et flott, kjølig viddelandskap. Midt på dagen suser et stort Hercules fly over oss. Det er det amerikanske forsvaret som bruker isen utenfor DYE2 som treningsbane. Da vet vi hvert fall at vi går i riktig retning! Dagene begynner å likne hverandre veldig og vi har allerede blitt svært effektive med alle dagens gjøremål. Camp fyker opp og ned i en fei. Flasker blir fylt og utstyr blir reparert. Da blir det mer tid til morgenyoga og teltkos.

Været de neste dagene ser lovende ut, men vi skal se lenge etter mildværet og vi kan regne med rundt -25 effektive kuldegrader. Heldigvis er det tørt i luften og hver dag blir vi bedre vant med disse temperaturene. Fordelen er at alt holder seg tørt og vi slipper å bli våte!

Solfrid hilser til familien og gratulerer Sofia med 8-års dagen! (Litt forsinket da det skjedde en glipp i dagbokproduksjonen. Ansvarlig legger seg helt flat)

Og Henriette hilser til Thea som fyller 2 år i dag.

24.4.18.

Ferden fortsetter i dagens hvite tåkehav. Solen er ute i korte perioder og gjør navigering noe enklere. Det er majestetisk lys som driver over isen sammen med lett snøføyk og igjen viser Grønland seg fra en ny side. Sikten kommer og går og vi har knallbra skiføre, hardt underlag med et lag ny løssnø på toppen. Vi blir enda flinkere til å gå på kompasskurs og nå blir utfordringen å holde et tempo som passer hele flokken! Noen raser av sted mens andre kanskje tar det litt vel rolig. Men vi har troen på at om noen dager kommer også dette på plass.

Temperaturen faller kraftig i det vi får etablert dagens camp og vi merker at vi har hatt mildvær de siste dagene. Heldigvis er vi forberedt på akkurat dette og klær og utstyr skal det ikke mangle på. På kvelden er det som vanlig god stemning i middagsteltet og gjengen er frisk og rask!

23.4.18.

Ny dag og ytterligere 2mil og 150 høydemeter. Det er ikke så flatt som først antatt og overalt rundt oss er langstrakte topper. Isen skinner igjennom der vinden har holdt på som verst men når vi stopper for camp i dag, finner vi nok snø til å lage ståhøyde i kjøkkengropen i ytterteltet. Det gjør snøsmelting og kokkelering lekende lett og man slipper å stå krumbøyd eller sitte på kne. Alt som kan spare ryggen for strev, er gull verdt!

Dagens deltakerprofil:

For at dere der hjemme skal få et inntrykk av hvem som vandrer rundt her oppe på isen, har vi bestemt oss for å sende hjemover en rekke deltakerprofiler. Først ut er Eirik, en blid og sporty kar, lagd av dynamitt og pågangsmot. Han tar livet generelt som det faller seg, og teltlivet med knasende ro! Eirik er en fyr som ser mulighetene foran seg og er det noe han har glemt å forberede seg på i forkant, så fikser han det underveis. Når Eirik blir lei all kaklingen fra jentene putter han elegant øretelefonene i og tusler videre. Men per dags dato virker han ganske fornøyd med å være en av alfahannene i flokken!

Navn: Eirik «Slangen» Stene
Alder: 29

Hvorfor har du meldt deg på turen?
Jeg syntes det virket spennende, både psykisk og fysisk. Jeg har også vært glad i å gå på ski.

Favoritt REAL? Jeg syntes jo den couscous'n var veldig god.
Hva er det smarteste du har med deg? Haha, smarteste?! Det må være min «Anti-Fatigue Sleep Mask»

Hva er det dummeste du har med deg?
Det må vel være noe sånn som, ekstra godteri ...

Hva skulle du ønske du hadde med deg?
Haha, en ekstra dampsperre ville jo vært fint siden min blåste vekk en tidlig søndag morgen.

Hva gleder du deg mest til når du kommer hjem?
Bislett kebab, det høres sinnsykt godt ut!

22.4.18.

For første gang på ekspedisjonen forlater vi blåis og vandrer inn i den store hvite snøverden. Det er ikke lenger mulig å navigere ved hjelp av naturlige detaljer i landskapet og førstemann går på kompasskurs. Det er ikke lett! Alle bytter på å gå i front og det går etterhvert framover et slags sikk-sakk mønster. Vi finner ut av hvem som dreier mot høyre og venstre og for de som går bak er det en tragi-komisk opplevelse å se når plutselig hele toget svinger i feil retning.

Solen har stått på full spiker i hele dag og vi får følge av en konstant østlig vind. Etter lunsj starter vi på det som må være verdens lengste oppoverbakke og selv i klarværet er det vanskelig å se hvor noe starter og hvor det slutter. Man blir litt surrete i hodet av de gigantiske avstandene og det som virker nært kan like gjerne være flere kilometer vekk! Vi ender opp på 2,25 mil og sier oss fornøyd med det. Vi gjør god fremgang med en oppskrift på 50min gange, 10min pause, ganger 7. I løpet av ekspedisjonen kommer vi til å øke antall økter.

Vi har det bra alle sammen og hilser masse til dere der hjemme!

21.4.18.

Overskyet, -5 grader og blikkstille. I dag blir det varmt og det er bare å kle seg for påskeføre. Etter bare én økt har vi snø nok til at det gir mening å få på skia! Endelig. Fra nå av går det unna. Fortsatt går vi oppover i et stadig mer minimalistisk bølgelandskap og overalt rundt oss er det små topper med blåis blant store frosne innsjøer av fjorårets smeltevann.

Føret er knallhardt og det tydelig at det er lenge siden det har falt snø. Vi finner mye rart her oppe på isen og i går fant vi en gammel Madshus ski og i dag finner vi rester av noen gamle bomullstelt og pakkposer, fryst i isen. Antikviteter som synger en stille sang fra tidligere ekspedisjoner.

Etter syv økter er vi fremme ved det som blir Camp 4. Vi har kommet oss 2mil videre og har nå 14,4mil igjen til DYE2, vårt første mål.

Dagens gode innsats blir feiret i middagsteltet med hjemmelagde pannekaker med Nutella! Det smaker himmelsk.

20.4.18.

I løpet av natten har vi fått besøk av lett bris og vi våkner til vinden som rusker i teltet. Men solen skinner og det er mer en varmt nok når vi drar avgårde for å komme oss helt igjennom brefallet. Selv om vi navigerer med GPS må det stadig vekk sendes en i forkant for å finne fram til beste veien gjennom små høyder og daler i dette kuperte landskapet. Sånn unngår vi å måtte snu hele laget om vi tar en feil sving.

Lunsjen nytes på en liten høyde hvor vi har god oversikt over siste etappene. Det ser lovende ut! Tørt, fint og grei skuring. Og sant nok, etter to etapper er vi ute på blank, flat, blå is, og får dermed satt opp farten betraktelig. Det går fortsatt i motbakke men så flater det ut og vi finner et passende sted for camp. Det er en sliten, men gira gjeng som samles for middag i kveld. Selv om dagens distanse måles til rundt 9km i luftlinje er den nærmere 16km i gangavstand på grunn av svinger og ujevnheter. Men vi gratulerer oss selv og vet at herfra blir det andre boller.

19.4.18.

Solen skinner på Grønland. Vi trer inn i våre brodder og begir oss ut i gedigent brefall. Naturen rundt oss er spektakulær! Vi befinner oss i en verden av is og snø og landskapet minner om et kaotisk hav fryst i tiden.

Morten går i front og gjør en kjempeinnsats med å finne veien i denne forfrosne labyrint. Her går det opp og ned og fram og tilbake hele dagen og det er til tider svært glatt. Det gjelder å holde tunga rett i munn og ta det rolig og pent for å unngå skade på kropp og utstyr!

Grønland viser seg fra sin beste side og solen steker når vi stopper for lunsj. Solkremen påføres i tykke lag og solide skalljakker får vike for lette vindjakker.

6 økter går vi før vi finner en fin teltplass med nok snø til å feste plugger og bygge latrine. I den fine ettermiddagssolen går de daglige rutinene lekende lett.

I dag er det Bjørn og Morten som inviterer til tre-retters middag og vi hygger oss sammen inntil Henriette proklamerer at der er leggetid (19:30...).

En fantastisk start for turfølget, akkurat slik vi ønsket oss.

En hilsen sendes i dag til Kai Andre, som også skulle ha vært med på tur. Vi håper det går bra med kneet ditt!

18.4.18.

Vi våkner til vårt organiserte kaos i friarealet på hotellet, Old Camp. Frokosten i Kangerlussuaq er enkel og grei og vi morer oss med en veldig festlig "ostehøvel", og Bjørn ender opp med å spise seg kvalm på dansk gulost, som overhodet ikke smaker som vår kjære Jarlsberg.

Etter frokosten gjør vi klare telt, som vi ruller sammen og putter i skibagger. Dette vil gjøre livet mye enklere når det er på tide å slå opp camp i kveld og vi unngår brytekamp med flagrende teltduker om det skulle blåse opp. På grunn av grensesprengende effektivitet og særdeles god planlegging fra lederskapet, står vi klare hele tre timer før transport. Da er det helt naturlig å sluke enda en Moskusburger på lufthavna, og vi går gjennom lett snøvær mot "sentrum". Gårsdagens solskinn er byttet ut med hvitt, flatt lys og en lett bris surrer gjennom fjorden.

Vår barske sjåfør henter oss klokken 14 og vi begir oss ut på en særdeles humpete og begivenhetsrik tur på vei opp til brekanten.  Både hare, reinsdyr og moskus får vi se på denne Grønlandssafarien. Vel framme ved breen møter vi noen turister som er mer enn imponert over prosjektet vårt og ender med å donere både boller og en hel kake til oss. Kaken er sånn passe god, men vi spiser nok til ikke å virke uhøflige.

Vi pakker pulkene, utfører en kontrollveiing og klapper oss selv på skuldrene for bra innsats.

Vi blir overveldet og ydmyke da breen åpenbarer seg for oss - for et mektig syn! Vi går et par kilometer innover før vi slår leir og har fellesmiddag i palasset til Eirik og Solfrid hvor konversasjonen handler om det eldgamle rustne målehjulet som Bjørn fant på veien.

Alle er enige om at det har vært en knall start på turen og vi gleder oss til å fortsette oppover brefallet.

17.4.18.

Årets ekspedisjon over Grønland starter grytidlig på Gardemoen, 06.00, og vi flyr avsted til København hvor vi skal videre med Air Greenland til Kangerlussaq. I Køben møter vi også siste deltaker, Anne Katrine, og vi er nå fulltallig. På Kastrup får vi tiden til å gå med store mengder maskinkaffe, eksotiske omeletter og sprudlende Ramlösa. I tillegg fikk vi markert bursdagen til Anne med passende drikkevarer. Livets goder må nytes før verdenen plutselig består av REAL Turmat og andre kaloribomber.

Air Greenland viser seg fra sin beste side og vi er alle imponert over kundeservice og oppvartning. Flyet er gigantisk, og stappfullt. Vel fremme i Kangerlussuaq venter transport til Old Camp, som ligger i utkanten av bebyggelsen. Det er ca. -7 grader, strålende sol og nesten vindstille.

I Kangerlussuaq fullfører vi raskt by-sightseeing og bestemmer oss for å hive innpå en Moskus-burger på flyplassen. Den faller stort sett i smak, men Henriette mener den smaker av sau. Ikke så rart, mener Morten, siden moskus er nærmere sau enn kyr.

I forkant av turen har vi sent rikelig med proviant og utstyr. Dette må nå hentes, sorteres og pakkes, før avreise fra Kangerlussuaq. Vi pakker ut og lager egne dagsrasjoner for 25 dager, med frokost, lunsj, snacks og middag. Et raskt og enkelt system som holder orden i sakene. Fellesutstyr blir fordelt og alt pakkes ned i pulkbagger. Sammen jobber vi på spreng hele kvelden, og kommer nesten i mål! Heldigvis har vi litt tid i morgen til å ordne med resten.