Aconcagua 2024 - Til topps i Andesfjellene

23.1.2024. En stengt park og en temperert argentiner

Dette var dagen da vi skulle stå opp tidlig, pakke ned teltet for nest siste gang, gå nedover dalen og ut mot sivilisasjonen. Vi var alle klare for en lang anmarsj til pampa de Lenas på 33km. Dessverre så ble det en heidundranes fest når vi kom ned til Base Camp dagen før, så ingen var klar til å gå.. Neida. En liten øl ble inntatt, et glass rødt til maten og champagne ble poppet av personalet på BC for at vi hadde besteget toppen. Alle var slitne etter den lange etappen ned fra camp 3, så kl. 23 var alle i seng. Dessverre kom Lars Petter med en nedslående nyhet før søvnen tok oss. Vi fikk ikke gå ut av dalen grunnet stor risiko for jordskred og måtte holde oss i Base Camp. Vannstanden har økt pga mildvær. Det ville si, nok en hviledag og planen om å komme seg raskt ned og ut av fjellet ble satt på vent. 

De fleste utnyttet muligheten til å sove lenge, foruten sjørøver P som alltid har kaffien klar til resten har slengt seg ut av påsan. 09:30 var frokost. Gruppa kasta innpå pannekaker, bacon, eggerøre og toast som om det var det siste måltid. Det ble fylt på 3-4 ganger. Men når kokken spurte hvem som ville ha havregrøt, ble det stille. Samtlige har nok fått sin dose for en goood stund.

Hviledagen ble brukt til sortering av gjenværende real turmat, vask av primus og resterende pakking og veiing av bagasje. Det vil si, damene og Lars Petter gjorde denne jobben imens mannfolka satt godt planta på stolen med mobilen i hånda. Nå var turen snart ferdig og de kunne gå tilbake til sin habituelle tilstand.

Dagen ble ellers brukt til å pleie blemmer og såre føtter, nok et matinntak og avslapping i Base Camp. Når man først skal være fast en plass er vi glade for at det ble der. Meget god oppvartning og bare velstand. De kiloene alle hadde mistet på turen ble nok allerede bygd på igjen her. Samtidig som uroen vokste i gruppen for å ikke komme seg ut av fjellet i tide til hjemreisen. Vi fikk informasjon utover dagen at de kom til å stenge parken i 2-3 dager til. Vår argentinske guide Julio var mildt sagt rasende, for han så ikke poenget i nedstengningen. Han stolte rett og slett ikke på informasjonen som ble gitt, og gikk for å sjekke stien på egen hånd. Han kom ikke blidere tilbake. Argentinere er vel kjent for sitt gode temperament. Utover kvelden ble det litt frem og tilbake, men til slutt var alle innforstått om en evakuering. Det vil si en spektakulær helikoptertur gjennom parken trolig neste dag. Vi klaget ikke for å si det slik. Dollar ble bladd opp på bordet i store mengder for å betale turen ned, og på et tidspunkt så det ut som tidenes pokerkveld. God natt fra oss håpefulle, om at vi snart kan nyte en god dusj og ei god seng å sove i. 

Kos og klem Anne

22.1.2024. 

09:00 skulle vi stå klare med pakket sekk og klar for avmarsj ned fra camp 3 på 5900m. Jonny, Åsta og Mari T sto forsåvidt klare. Det gjorde derimot ikke oss andre, men hvem hadde vel egentlig trodd at vi skulle klare å være punktlige. Vi har ikke klart det de siste 2 ukene og det ville blitt rart om vi brått skulle klare det i dag. 

09:15 Hjelper 11 stk hverandre  på med tunge sekker. Alt skal ned og det ser ikke bra ut. Utenfor sekker fylt til randen er det stroppet fast; Telt, liggeunderlag, dagstursekker (ja, sekk på sekk), drybags, flasker, snacks, hjelmer,osv. Det er sekker  på oppimot halve kroppsvekten hos enkelte. Vi har gjort det vi kom for og klar for luksuslivet i Mendoza. Brusjan har leid en villa til oss i Mendoza og det nevnes både badebasseng, bordtennis, oppblåsbare flamingoer og BBQ. Vi må bare komme oss av dette fjellet!

Personlig startet jeg å gå bakerst i gruppen og må være så ærlig og si at beina skalv under meg når jeg sto stille. Sekken var kjip og underlaget var ikke det beste å gå i. Det var AirPods og spillelisten laget for treningsøkter. Riktig nok gikk det bare 45 min fra camp 3 og ned til Camp 2. 

Jeg var ganske bestemt på at i camp 2 skulle jeg klare å lobbe slik at flere i gruppen kunne spleise på en felles bærer som tok litt fra alle. Morten har slitt litt med ankelen så han var i mine tanker allerede med på laget. Jeg går inn i C2 og får veltet av meg sekken. Alle sammen har lagt igjen diverse her, så sekkene blir tyngre for den videre ferden. Stiller meg strategisk i midten av gruppen og sier høyt at jeg skal ha bærer og spør hvem vil være med? Ikke en eneste sjel løfter så mye som en pekefinger. For en irriterende gjeng! 

Da må det andre triks til. Åsta tipser om noen amerikanere i nabo campen som er gira på cola. Jeg har 1 cola, 2 Pringles, 4 sjokolader, 1kjekspakke, 2 pølser og 6 små pakker med noe haribo lignende søtsaker og litt for mye tang (lokal smakstilsetning i vannet). Amerikanerne tar i mot colaen, men er ellers mettet på eget snacks. Går som en omvendt tigger bort til neste camp, men dem vil bare snakke om toppstøtet og det har jeg ikke tid til, for jeg skal til Mendoza for å bade. 

Heldigvis finner jeg to guider som med litt overtagelse og et seriøst forsøk på dådyr øyne sier ja til å ta imot snacksen min. Yes!

Deretter blir det å helle ut ytterligere vann fra vannblæren og stroppe på de nye ekstra kiloene som jeg har lagt igjen i C2. Vi snakker stropping for det er på ingen måte plass til noe som helst inni sekken. 

En omtenksom Åsta kaster et blikk over på mitt ynkelige forsøk på å reise meg opp med sekken på og spør om hun kan bistå med noe. I det øyeblikket eksisterer verken stolthet eller stereotypiske maskulinitetstrekk. Så jeg sier ja og hun tar en drybag. Det gjør litt vondt for jeg vet veldig godt at alle har tunge sekker. 

Vi endrer på rekkefølgen slik at jeg kan gå først og dermed velge et tempo som passer meg. Det handler veldig enkelt om å minimere tiden med sekken på ryggen så tempoet blir deretter. Brusjan kommer hakk i hæl med høytaleren på full guffe og Åsta like etter. 

Til tross for tyngre sekk er underlaget bedre og det hjelper at vi nå kun er på 5400m. Det er et radig tempo nedover og spesielt når vi kan skli/løpe i grusen. I svingene blir det nesten stavisett som på ski. Skulle man falle er det garantert stort skadepotensialet, men muligheten for å få av sekken så fort som mulig trumfer alt. 

En etter en kommer vi oss til C1 på 4900m og setter oss på bakken. Rester av norsk snacks blir spist opp mens kroppene hviles. Vi plukker fram de elementene vi la igjen i C1, primært brukt undertøy, batterier og annet smått. Med andre ord lite av interesse. Dessverre virker det som om noen har rotet opp striesekken vår og derimot funnet to damebukser av interesse. Mari T og Anne savner nemlig sine turbukser. Men hvem bryr seg, vi skal jo til Mendoza!

C1 til BC på 4200m er den mest tekniske passasjen. Her går vi nedover en gruslagt bre som byr på sylskarpe snøformasjoner kalt Penitentes, steinur, bekker og desto mer stein. Hjelmen er på og vi starter med en ny runde skli/løping nedover grusbakken. Vi har bra tempo og blir derfor veldig paff over motstanden kroppen får i den lille motbakken vi møter i bunnen. Vi er med andre ord fortsatt høyt oppe. Nå går vi samlet i to puljer nedover. Farten tilpasses terrenget og vi kan endelig se BC i det fjerne! Mendoza her kommer vi!

Brått stopper stien vår rett ut i en bekk og vi innser at det er store endringer på breen fra sist vi var her. Vinden som har kjørt på de siste ukene har mest sannsynlig varmet opp og smelter store deler av isen. Det som før var en sildre bekk er nå blitt en vesentlig større bekk som må krysses med storsekk. De fleste klarer å holde seg tørrskodd, men skal si det ikke er enkelt å hoppe fra stein til stein med storsekk. 

Vel nede i BC venter kald øl og varm dusj, lunsj, og luksus. Til middag ble det servert BBQ og vi feirer toppen med champagne og god stemning.

Deretter bråstopper stemningen når vi sent på kvelden blir informert om at dalen vi skal gå ut er stengt grunnet fare for leireskred. Endringene vi opplevde på breen har også påvirket forholdene lengre nede. 

Damn, damn, damn, følg med i neste dagbok innlegg å se hva som skjer. For akkurat nå aner ikke vi! :)

Hilsen 
Lars Petter Jonassen

21.1.2024. TOPPEN AV ANDESFJELLENE!

Kl 14:05 sto Jonny, Petter, Anne, Mari G, Helene, Kristin, Alf, Morten, Åsta, Mari T, Julio og LP på toppen!

Gratulerer så mye til hele gruppa! 

Berre for å teføye en liten viktig detalj fra gårsdagen, så vart det servert ei tre-lags sjokoladekake,-  bestilt av LP og laga av Julio, på intet meir enn 6000moh. Kaka falt i smak hos bursdagsbarnet. Den smakte ikkje Dulce de Leche og va "mør" å ha i munnen. Og det va uten tvil rett fôring kvelden før den store dagen. 

Så te sjølvaste Toppstøt-dagen!

Etter klare instruksa fra Julio dagen før; 
opp 03 sharp! Alt brukanes og drikkanes ska i soveposen, inkludert dåkkå sjøl. Spis litt, ikkje for mykje. Drikk minst 1L væske før avgang. Alle ska stå klar ved teltet 0455. Avgang 0500. Det blir en lang og tung dag, men alt anna ha vor kjedelig. Sov godt! 

Så.. posan vart pakka ma mykje rart. I sørga for min del for at Freia Fruktnøtt fekk plass. I tefelle løsta for sjokolade meldte se tidlig i løpet. Fleste va i seng rundt 20.00, i håp om å lure te se nåkkå tima ma søvn, før den krypende hauverken og følelsen av kraftlaushet slo for hardt inn. 

Alarman ula i jevn takt rundt 03:00. Folk va tidlig pratsomme i telta, så lite vitna om morgengretne fjes og stemning for å slumre.. Vatn vart koka, fjes vart vaska, sekkan pakka og kroppan påkledd. Da alle møttes utfor telta 04:55, såg me meir ut som en gjeng barnehageunga, alt for godt påkledd i alt for store kle. Kanskje bedre beskreve såg me meir ut som dårlig-stappa-julepølse eller Michelin-menn. 

Det va en mindre pratsom gjeng som satt i gang oppover. Det va mørkt, stjerneklart og fleire minus. Tempoet gjekk i sneglefart ma pause kvar halvtime. Og det va heilt nødvendig. For at en kan bli så sliten av å gå så sakte e umulig å forstå før en faktisk e der. Me va skjønt enige om at pausan va høgdepunktet. For både kvalmen og hauverken va økende, og løsta på mat va kraftig redusert. 

På den første lengre stoppen vart u.t sine iskalde tær varma på Mari T sin varme kropp. Alle sku hatt ei Mari T i livet sitt, kalde føtter eller ei! Folk va slitne og me va enda langt fra halvveis. Dei neste to timan gjekk i skyggen av sola. Underlaget va av stein og sand, og følelsen va "ett skritt fram, og to tilbake" Ånei, det va ingen verken pust, kraft eller stemning for å dra igang sjølve sangen der. 

Det tok heldigvis ikkje lang tid før soloppgangen viste sin entré og landskapet brusa ma fjæra. Vakkert og mektig. Endelig mulig kvile auan på anna enn skoa te personen foran. For det e faktisk begrensa kor mykje underholdning et par "La Sportiva" sko kan gi og kor lenge en kan tilgi se sjøl for å stille nynne på "Kabeltrekker"-sangen fra NRK-jukebox, (dei som veit, veit) som går i samme takt som farta vår. En blir litt smårar. Om det e medfødt, mangel på oksygenpartikla eller ei blanding av alt, e uvisst. 

Etter langt om lenge og lengre enn langt kom me fram te "The Cave". Det va en liten milepæl på ferden. Der venta oss 45 min pause i soool. Dei beste minutta på mange tima. Og ei anledning te å få overblikket i gruppa. Snakke litt, men berre litt. Utveksla flest tomla opp eller ned. Drøvtygge litt snacks. Slurpe i se halvfrossen cola. Den smakte ikkje godt, det va ei nødvendighet. Og gruppa bestod uten tvil av en gjeng som jobba hardt for å nå målet. 

Ingen oppkast så langt, men dei aller fleste kjempa i mot. Alle va enda gira på toppen. Det gjenstod 1.5 time. Sola varma godt og det va nesten heilt vindstille. Ken sku tru. Etter to veke ma kraftige vindkast så fekk me turens beste værdag akkurat i dag! 

Me satte igang oppover på siste etappe. Ingen snø i sti så stegjerna vart aldri brukt. Brusjan Alf leverte god musikk og ga oss en mulighet for å kvile hauet. Kvile hauet fra tankan om "koffår f* gjer en detta" "kor fann Harila motivasjonen sin ifra" "i e kvalm, i vil heim" "skjerp d, folk he klart d før d" osv.. 

Ca 14:00 toppa heile gruppa ut. Toppen va relativt flat, bada i sol og rava høgast av alt irundt. ENDELIG. DEILIG. Klemma, gratulasjona, nåkkå gledeståra og jubelrop ma arma i været. Alle klarte det. Og her stod me, på 6961, smilte te diverse kamera, jobba mot den fastlåste kvalmen og kunne endelig smykke oss ma uttopping av Aconcagua. 14 daga te fjells for akkurat det øyeblikket her. Det måtte nytes, i heile 45 minutt, før retur til Camp 3 venta. 

Returen kort og godt beskreve; Komme se ned ma helsa i behold. Ved ankomst C3 va løsta størst på å komme se i soveposen. Fekk klare instruksa fra LP om å drikke godt før me la oss. Vatnet voks i munnen, men det måtte te. Det gjor forsåvidt både Realn, sjokolade og Pringles au. Folka i telta slukna en etter en, og ved 21:00 va det stille i camp. Takk for en lang, tung, tidvis monoton, annerledes, fin og ikkje minst- minnerik dag! Over og ut, Camp3! 

Åsta

20.1.2024. Dagen før dagen

Stafettpinnen gikk videre til bursdags-bjarne (undertegnede) som ble vekket med ballonger og varm Tang (saftpulver) i stettglass av verdens beste teltmakker, Åsta. «Livet e for kort te å ikkje drikke fra stætt», er hennes motto, så hun dro likeså greit de to glassene med seg opp på 6000moh. Bursdagssang i domen før avmarsj ble det også. Stas å fylle år!

Dagens mål var igjen Camp Colera/C3 på 6000moh hvor vi har vært en gang tidligere og lagt igjen litt mat og klær. Nå skulle også telt og siste rest av utstyr bli med oppover slik at vi kan hvile her noen timer før toppstøt, og sove ei natt i etterkant. 

Etter en deilig hviledag i C2 forventet nok de fleste å være i god form, men det kunne se ut til at etappen var tyngre for flere i dag enn sist. Vi kom oss likevel opp i god tid og telt ble satt opp i et litt tregere tempo enn tidligere. Det er ikke bare bare og bevege seg i så «tynn» luft, og samtlige måtte ta gode pauser mellom bardunering og lemping av utstyr inn i teltet. 

Spenningen er til å ta og føle på her oppe, når vi alle vet at det er i natt det skal skje. Det har vært noen flotte og slitsomme dager frem til nå, men alle er nok ganske inneforstått med at vi skal gå en del trappetrinn ned i kjelleren i natt. Å bevege seg fra 5- til 6000moh er en ting. Fra 6- til nesten 7000moh is a different ball game. Men når det er sagt, så gleder vi oss også!

Nå gjenstår det bare å hvile, spise (for de som fortsatt har matlyst) og ta livet med ro frem til revelje kl 03.00. Planlagt avmarsj er ca 05.

Ønsk oss lykke til!

- Mari T

19.1.2024. La hviledagen holdes hellig

En planlagt hviledag igjen for denne gjengen var helt fint denne dagen. Nydelig sol med moderat vind. At muskler og pust fikk hvile litt kom godt med :)

Anser at dette er siste rolige morgen før vi er tilbake i Mendoza, så denne skulle utnyttes til det fulle ved å nyte en kopp varm kaffe eller kakao  i soveposen. Deretter var det å innta en rolig frokost. Selv om det var en hviledag var det likefullt havregrøt ala real turmat. 

Denne dagen var det rolige kropper, men med mange tanker. Dagen etter skal vi ta med resten av utstyret opp til camp 3 og dagen etter igjen er det toppstøtet! DET bare må vi være klare for.

Hviledagen ble i aller høyeste grad  benyttet som den skulle. Snacking, hviling, lesing, soling og skravling. Med andre ord - opplading!

Naive som vi er så gleder vi oss!

-Mari G-

18.1.2024. Bæredag til camp 3

Idag var dagen. Jeg hadde ventet nesten 9 dager på dette, men nå var det endelig klart. Jeg skulle skrive dagbok igjen. 

Planen i dag var å bære opp mat, utstyr, og klær som skal brukes under toppstøtet til camp 3, også kjent som camp Colera. Hvorfor akkurat navnet Colera er ikke skribenten bekjent, men ryktene sier at vår Argentiske guide har sagt at det har en sterk sammenheng med sykdommen Cholera, også kalt blue death, som gir sterk diaré og dehydrering, ofte spredd igjennom vann. Mon tro hva som venter oss der oppe. 

Det hadde vært en vindfull natt, og det var flere i gjengen som hadde sovet dårlig. Undertegnende, med en samvittighet ren som den hviteste snøen, sov selvfølgelig som et spedbarn, og jeg undres enda på når de som sover dårlig vil komme for å skrifte. Om noen der hjemme føler på noe er det selvfølgelig også bare å ta kontakt når vi er nede fra fjellet; som kjent for de fleste så stiller en barmhjertig samaritan alltid opp. 

Frokostgjengen, som regel bestående av alle bortsett fra Helene, Kristin, Åsta, og Mari T, samlet seg i domen der Lars-Petter har slått hi for å nyte dagens første måltid. Idag var det for de fleste müsli på menyen (som alle andre dager siden vi forlot basecamp), og det er flere som påstår at de begynner å kjenne frokosten vokse i munnen når de spiser. Det er godt vi nærmer oss toppen. 

Etter inntak av næring brukte de fleste litt tid på å velge hvilke herlige måltid de skulle unne seg før og etter toppstøtet, før det sakte men sikkert ble pakket ned i sekken. Avmarsj ble satt til 1030, som man skulle tro ga nok tid til å pakke sekk, fylle vann, og gjøre de nødvendige forberedelsene. Men, som dere lesere sikkert har skjønt per nå, så går alt litt saktere her i høyden, og ingen var derfor overrasket da det 10:29 var kø til do, noen gikk for å hente vann, mens andre pakket siste rest av sekken. I motsetning til Forsvaret, så er faktisk tid veiledende på Aconcagua. 

Johnny valgte å stå over dagens tur for å la halsen bli så bra som mulig før vi flytter opp til camp 3 permanent. Vi alle så at han klødde i både tær, fingre, lår, og andre kroppsdeler det kan klø for å bli med på tur, men han lot fornuften seire og la seg langflat i domen med snacks, primus, og wifi. 

For oss andre bestod turen opp til camp 3 av en kort og bratt bakke, og en veldig lang og litt mindre bratt bakke. Julio hadde estimert at vi kom til å bruke ca. 4t på å legge bak oss en tur på ish 1.6km og 500 høydemeter. Det kan høres sprøtt ut, men en av nøklene til akklimatisering er å bevege seg sakte, puste godt, og drikke masse vann. Hydrate or die, som undertegnede bruker å si. 

På turen oppover fikk vi jevnlig besøk av onkel vind, som ved noen anledninger tok med seg noen kompiser og blåste opp til ordentlig fest. Til tross for vinden karret vi oss sakte men sikkert opp fjellsiden, og etter 3.5 times marsj, inkludert flere tisse - og drikkepauser, nådde vi camp Colera. Her la vi igjen mat, klær, og det utstyret vi hadde bært opp i en gammel dome som hadde sett sine bedre dager; her hadde onkel vind og vennene hatt en ordentlig fest, og det var vel egentlig kun skjelettet som stod igjen. Heldigvis har vi vanntettpakket alt (tror vi), så det burde gå greit. 

Etter tømming av utstyr og påfylling av litt mat var det flere i gjengen som følte seg litt frossen, og hærfører Lars-Petter dannet derfor en forpatrulje som startet nedstigningen til camp 3. Etter en liten stund var det kun Beavis og Butthead, altså Morten og undertegnede, som var igjen i Camp 3, sammen med vårt store forbilde, Julio. Ettersom vi var kun to igjen ble vi invitert inn i det hellige guideteltet, noe som for to enkle menn fra en liten øy på nordmøre selvfølgelig var stort. Her ble vi servert spekeskinke, maiskaker, og noe som minnet om Polly Peanøtter (til Åstas store fortvilelse). Det ble også servert noen røverhistorier som ikke egner seg på trykk, men om dere voksne som sitter og leser dette trodde dere hadde en fartsfylt ungdomstid, tro om igjen. I Argentina er alt lov. 

I camp 3 møtte vi også en svensk kvinne som skulle prøve å nå toppen for 2 gang i januar, etter at hun hadde blitt sendt ned på grunn av dårlig vær fem dager tidligere. Denne kvinnen gikk med et skilt rundt halsen for å støtte rettighetene til kvinner i Iran, eller #women_life_freedom, som det stod på skiltet, noe undertegnede og resten av gruppen synes var både sterkt og inspirerende. At hun i tillegg hadde funnet krefter for å forsøke og nå toppen etter at hun hadde blitt sendt ned er også beundringsverdig, og hele gruppen ønsker henne lykke til med toppstøtet sitt. 

Når samtlige til slutt hadde kommet seg ned til camp 2 fant vi Johnny akkurat der vi forlot han, i domen med snacks, primus, og wifi. Underveis mens vi hadde vært borte hadde han forsvart domen mot noen amerikanerne som forsøkte å lure seg inn. På høflig sogning hadde de fått beskjed om at de måtte snakke med El Papi (Julio), før de kunne ta seg til rette.  

Etterhvert senket roen seg som en rullegardin over camp 2. Noen tok en blund, andre slappet av i solen, mens noen prøvde å tvinge i seg realturmat for å fylle på med næring. I morgen er det hviledag, og det skal utnyttes med cola, pringels, sjokolade, og annet godt. Undertegnede har blitt solbrent på nesen, så hovedfokus imorgen er å ikke stikke den inn i andres saker. God natt fra 5500!

Hilsen 
Lars Petter Jonassen

17.1.2024. Dagen da alt går galt 

Ref gårsdagens dagbokinnlegg så kan jeg bekrefte at det var min bedre halvdel, som også fylte år denne dagen (hipp hurra❤️), som var i tankene mine i det jeg forsvant inn i solnedgang. Men dere skal slippe å lese en kjærlighetserklæring, dere er naturligvis her for å lese om ekspedisjonen vår.

Til alle sin store fortvilelse våknet vi til det verst tenkelige denne dagen. Vi var fanget her i Camp Guanacos (Camp 2) og skulle tilbringe hele dagen her for å hvile og akklimatisere. Uhellet hadde vært ute kvelden før da vår kjære Julio hadde sovnet med mate’n i hånden før han rakk å slå av hverken lademuligheter eller wifi. Dette hadde ført til at batteriet var kjørt flatt og hadde behov for mange timer med sollys før solcellepanelene klarte å vekke liv i det igjen. Dette tvang oss til å være både sosiale og oppfinnsomme for å finne tidsfordriv. Noen av oss slikket litt sol, andre nøyt den fine utsikten, mens de fleste av oss gjorde et iherdig forsøk på å gjøre innhugg i de store lagrene av snacks vi har med oss.

Heldigvis fikk Lars Petter, Mari og Julio tiden til å gå med å kjøre et aldri så lite introkurs i bruk av stegjern. Her fikk vi testet oss en bratt bredside, og dette ga trolig utbytte for flere av oss. Bruken av stegjern er det viktig å ha kontroll på da vi under store deler av toppstøtet blir å gå med dette.

Men det var flere, og kanskje større, problemer enn flate batterier som skulle dukke opp denne dagen. Det var med stor skuffelse Lars Petter kunne meddele av vi nok en gang snart var tomme for dopapir. Det var flere beskyldende blikk som ble retter i retning av brosjan Alf, han hadde jo tross alt vært uggen i luggen en del dager nå. Heldigvis lovet Julio å trekke i noen tråder for å skaffe mer dopapir. Men vår argentinske venn måtte innrømme at vi var den mest produktive gruppen han noensinne hadde guidet (mtp mengde avføring). Noe som i og seg er ganske imponerende, for vi er en gjeng her oppe på 5500 moh som begynner å bli passe lei av både real turmat og havregryn.

Når omsider internettet var oppe og gikk igjen var vi raskt inne for å sjekke værmeldingene. Nå handler det meste, utenom toalettpapir og internett, om å få et værvindu til toppstøtet vårt. Det har vært en tøff og vindfull sesong så langt på Aconcagua, men det kan se ut som at hellet er med oss. Det er bare å krysse fingrene!

I morgen venter en bære- og akklimatiseringstur opp til Camp 3, eller Camp Kolera som den også kalles. Vi skal da bære opp det essensielle av utstyr som vi trenger til toppstøtet vårt. Det blir trolig en hard økt å skulle klatre opp til 5900 moh, så undertegnende velger derfor å logge av og krype ned i soveposen nå. God natt! 

Klem Morten

16.1.2024. 

Denne morgenen våknet vi til vinden som røsket et godt tak i teltet. Eller det blir kanskje feil å si at folk våknet, mesteparten har ligget å tviholdt i teltduken store deler av natten for å forhindre at teltet ikke skulle fly avgårde ned til base camp eller å få teltduken i fleisen. Alle rapporterte om dårlig søvn eller ikke sovet i det hele tatt. Foruten brusjan Alf som hadde sovet veldig godt, for han har en ren samvittighet. Teorien går ut på at alle andre i gruppa har ting på samvittigheten, men frykt ikke, vi kunne selvfølgelig skrifte til brusjan for å få en ren samvittighet slik at vi alle kunne sove bedre. 

Forflytning til camp 2 stod for tur! Med mange som var slitene etter natten og vinden som fortsatt pisket nedover dalen var usikkerheten stor om man fortsatt skulle forflytte seg i dette været. Frokost ble for de fleste inntatt i domen «stort fellestelt». Vår guide Julio delte febrilsk ut bacon til alle. «Ja takk, tar gjerne litt nystekt bacon». Det ingen visste var at baconet var saltere enn saltgruvene i Krakow. For høfligheten kunne vi ikke takke nei når han satt å stekte bacon til alle og enhver, men det mest mistenksomme var at Julio smakte aldri selv.. 

Ingen endring i planene, forflytningen skjedde. Heldigvis løyet vinden etterhvert som vi trasket oppover dalen med resting step i bakhodet og ca. 15kg på rygg. Denne distansen hadde vi gått før så vi visste godt hva vi gikk til. Johnny har fortsatt halsbetennelse og kjempet seg iherdig opp bakkene, et skritt om gangen. 

Etter å ha ligget noen netter nedi et dalsøkk var vi veldig glade for å få utsikt til alpine fjell, hvis man klarte å titte ut av hetta, gjennom solbrillene og buffen. Etter ca 4t og 400 høydemeter var vi fremme. Alle var veldig glad for å skifte camp, og camp 2 ble fremmet som en klar favoritt. Var det utsikten, var det forandring fryder, eller var det rett og slett tilgang til wifi? 

Telt ble satt opp. Denne gangen fikk Helene kamp med Aasta om å finne første og beste teltplass. Guide Lars Petter og guide Mari T gikk Johnny og guide Julio i møte. Resten var rimelig oppslukt i wifi. Nok en primus ble tent, vann kokt og real turmat landet godt i magen. Mange sliter med matlyst men vet at vi trenger energien. Tidlig kveld ble inntatt i de fleste teltene kl. 20:00, en litt sliten gjeng i dag. Foruten Morten som gjerne får med seg de fleste solnedgangene. Hva han tenker på i solnedgangen er det ingen som vet, kanskje dama hjemme i Norge? 

Klem Anne

15.1.2024. (Del 2) Ka jær ikkje vi nordmenn fær littegran sol?

Vi allj vakna overlykkelig t æn kviledag i camp 1.  Da vi færkveljn ha fått beskjed om at vi kanskje mått ga ne t BC færdi d va meldt kjøle  mykkji vind i dag.

Kviledan vart bruka t å slapp av i telta. Å hør på telt dukan sang i kraftig vindkast. Litt utpå færremeddan va d æn litin gjeng som satt se framafær na stor pessestæn, som va i le fær vind, fær å få ti se dagens porsjon me D-vitamin.

Ka jær ikkje vi nordmenn fær littegran sol?

Ellers ha dan vårre role, kvelden vart bruka t tur møte i domen og æn ny runde me pakking tå ransel. Fær i mårgå fløtta vi opp t Camp 2.

Helene og Kristin

15.1.2024. Legesjekk

Geir og Christian sover i samme telt. De må begge opp å tisse i 6 tiden. Tilbake i teltet sovner Christian etter 2 åndedrag, mens Geir blir liggende i flere minutter for å få tilbake pusten. Dette føles ikke riktig. 

Vi møtes alle tre til frokost kl 09 og det er god stemning rundt bordet. 09:30 er det ny legesjekk. De finner fortsatt ikke vann i lungene, men Geir har tydelig redusert arbeidskapasitet. Han får derfor ordinert evakuering med helikopter, istedenfor å måtte gå ut dalen vi brukte 3 dager på å gå inn. 

I skrivende stund venter vi på helikopter. Vi prøver å få Christian med på samme flygning, men har ikke fått det godkjent enda. Det blåser kraftig så usikkert når helikopteret kan komme. 

Jeg går opp igjen til C1 nå. Spent på hvordan vinden drar i teltene!

Hilsen 
Lars Petter Jonassen

14.1.2024. Travers på travers

Det er første natt i camp 1 og vinden har ført til at majoriteten av oss sov dårlig. Selv hadde jeg glemt øreproppene i domen og endte med å bruke stetoskopet mitt i ørene istedenfor, med blandet resultat. 

Det er når sola står opp at man innser hvem som har valgt best teltplass. Det er hele 45 min fra Mari G og Anne får oppvarmet telt til Helene og Kristin kan nyte samme glede. Det er derimot meldt en del vind framover og jeg mistenker Helene og Kristin kommer til å vinne den. 

Dagen før vi forlot BC var det legesjekk som alle måtte gjennom. Blodtrykket er det som overrasker gjengen mest, det er nemlig helt normalt at trykket stiger i høyden. Helene scoret litt for høyt og ble bedt om å komme tilbake dagen etter for ny sjekk. Da hadde hun gått ned 30 systolisk og var godkjent. Christian fikk blodtrykksenkende medisiner. 

Er det verdt å starte på medisiner for å nå en topp? Et filosofisk spørsmål enhver bør stille seg selv før en lange ekspedisjoner. 

Planen i dag var å gjøre det første løftet til camp 2. Geir har hatt utfordringer med akklimatiseringen de siste dagene og har måtte kjempe for hver meter. Han har hatt en lav O2 metning og energimessig vært dypt nede i kjelleren. Derfor blir han værende igjen i C1 sammen med Mari T for å se om kroppen bedres med hvile. 

Christian konkluderer med at toppen ikke er verdt å pushe for om han er nødt til å bruke medisiner for å nå den. Noe jeg støtter han i. Likevel er han i god form og ønsker å bistå laget med å bære utstyr opp til C2. 

Vi setter i gang oppover en lang og stigende travers av en evighetsmaskin. Kommer rundt et hjørne og innser at neste del også er stigende travers. Selv hadde jeg helt glemt at det ikke var en flat travers og dermed gitt falske forhåpninger til gjengen. Det er vindfult og alle er pakket til randen med Goretex, hansker og hette. Kommer rundt enda et hjørnet og innser at det er nok en travers før vi er i mål. Jonny har slitt med det som tyder på å være infeksjon i halsen. Vi har startet antibiotika behandling, men stemmen er svært redusert. Likevel blir han med hele veien. Den siste halvtimen stepper Åsta opp og tar like gjerne hele sekken hans. Snakk om en maskin fra Tomrefjord!

Framme i C2 søker vi le i et dometelt. Mens majoriteten sitter på rumpen og dytter i seg snacks og væske for å fylle opp til nedturen så prøver Brusjan Alf febrilsk å gjette på riktig passord til wifien som det forunderlig nok er i C2. Man kan definitivt filosofier rundt Wifi på 5400m, men det er nå her. Etter hvert hiver flere og flere seg på brainstorming av mulige passord. Får en liten feeling av at det er en felles kamp mot å knekke Enigma. Det er veldig tydelig at ingen av oss er noe kodeknekkere for ingenting går gjennom. Til slutt kommer Julio inn i domen med fasiten og nesten alle forsvinner ned i telefonen og det sosiale samværet er oppløst. I hele 2 min er det stille, før Jonny roper ut hvordan det hadde gått på Liverpool sin forrige kamp. 

Etter litt hvile tømmer alle sekkene sine med mat og utstyr over i poser som legges igjen i domen. Her er det viktig å sjekke at alle lommer tømmes. Ved forrige bæring til C1 klarte Brusjan Alf å glemme å ta ut stegjernene og måtte derfor bære 1,5kg opp to ganger. Det høres kanskje ikke mye ut, men når sekkene veier mellom 20-28kg og mengden oksygen i luften nesten er halvparten av hva vi er vant med i Norge så koster et hvert kg mye. Brusjan gjør ikke samme feil 2 ganger. 

Christian og jeg går i forveien ned til C1. Der venter Geir som ikke har hatt noe bedring og før resten av gjengen når C1 begynner vi på ferden ned til BC. Usikker på hva sekken til Christian veier, men det er godt over 30kg. Geir holder ett godt tempo nedover, men en hver liten motbakke merkes, og det koster hardt. Sekken hans blir bært av en bærer. 

Nede i BC venter legesjekk og middag. Jeg fryktet Geir har lungeødem, men legene finner ingen tegn på det. Etter en sjekk og samtale blir vi bedt om å komme tilbake morgenen etter. 

Vi er 3stk som sovner lynrask denne kvelden. 

13.1.2024. Et ostemysterium

Som vanlig våkner man til en ny dag i BC med sus og dus utenfor teltet, eller en makker som kjemper seg iherdig ut av påsan i panikk for å lette på teltblæra som har holdt seg gjennom hele natten (i dette tilfellet Mari C). Noe som er svært sjeldent hos de fleste, da 4-5 liter væske inntas per dag. Det går forøvrig rykter om at jentene har flere fellesrunder på nattestid (Mari T, Aasta, Kristin og Helene?). At jentene deler tid sammen på do er ikke bare et syndrom på nattklubbene men også i base camp på 4200moh. 

Sjørøver P er allerede i gang 06.00 med koking av kaffi og har til og med denne morgenen skrudd på gassovnen i fellesteltet, slik at det skal være godt for gruppa å velte seg til bords. Pannekaker, eggerøre, bacon, toast, avokado, havregryn  og frukt er servert hver dag (ja vi forventer dette servert når vi kommer hjem også). For ja, teltlivet til nå kan vel mer eller mindre minne om glamping. Til vår argentinske guide Julio sin store forskrekkelse, da han mener vi blir svært bortskjemt. Heldigvis for Julio er denne dagen kommet. I dag flytter vi siste rest av soveposer, telt, liggeunderlag og annet til camp 1 på 5000 moh der et mer primitivt teltliv venter. 

Etter frokost 08.15 springer alle rundt som ville kyr som har blitt sluppet løs på beite for første gang siden høsten. Det er toalettbesøk, fellesutstyr fordeles, høyfjellskoene skal snøres, solkrem skal smøres og vannflasker skal fylles. Vi hadde dog også et ostemysterium da vi manglet mye ost som vi skulle ha til snacks oppi høyden. Er det vår argentinske guide Julio som har nytt godt av kjøleskapet i skjul, er det guiden vår Lars Petter som har byttet ost mot Snickers på svartemarkedet, eller er det Aasta som har vært på nattesnacking igjen? Sannheten vil komme frem tilslutt. 

Premie for lengste sekk går til vår guide Lars Petter, der sekken snart nådde han igjen i høyden. Til de fleste sin fortvilelse var ikke sekkene noe lettere enn sist bærerunde opp til camp 1,  20-30kg på rygg. Men ingenting skal stå på humøret, for det er en spent gjeng som flytter oppover mot det enklere liv. Noe Mari T har understreket ved flere anledninger at hun gleder seg til «det e så godt med real turmat». Etter første bakken etterlyser dog Christian brattere bakker «is this all You got?» sier han til Julio. Julio bare smiler lurt, slik han pleier. Hvis dere hjemme lurer på om nykommer Christian har fått innpass i gruppa er svaret soleklart ja. Bestikkelser med bamsemoms og Kims potetgull hjemmefra var alle svak for. 

De fleste kjente på kiloene på ryggen i tillegg til følelsen av mangel på oksygen. Utenom Aasta, der alle kjemper om pusten fører hun en monolog. Den dama er rå. Det går sakte oppover lia med «resting step» i bakhodet. Nå begynte vi å jobbe som et team. Kiloer ble etterhvert fordelt oppi bakken etter hvem som hadde overskudd og hvem som kjente mer på høyden. Hvem som kan få en dårlig dag i høyden er lotto, og det er svært få som slipper unna. Dette kan komme i form av for eksempel problemer med innsovning, svimmelhet, kvalme, oppkast, hodepine, utmattelse og redusert matlyst. Det er forskjellig alvorlighetsgrad. Geir kjente mer på høyden denne dagen og kjempet seg iherdig opp bakkene. Mer stå-på-vilje og pågangsmot skal man lete lenge etter. Johnny har også pådratt seg halsbetennelse og hostet seg oppover lia, imponert. 

Alle mann alle i camp 1. Gleden var stor av å nå målet etter å ha kjempet seg opp gjennom is, sand og grus. Ikke nok med det så er det også en monsterbakke før camp. Teltene ble satt opp, og som vanlig var Helene med Kristin hakk i hæl først ute for å finne den perfekte plassen. Man må dog ikke bevege seg for fort, ny høyde byr på mer pusting og pesing der man kan fort dra på seg en svimmelhet med gisping etter luft. 

På ei god leting etter vann hakket vi hull i isen og fikk fylt flaskene våre. Det fylte seg også opp med en god dæsj grus, men her var det slutt på glamping og bare å vende seg til å bli «uggen i luggen». Noe brusjan Alf har vært så vennlig å delt mye om. Ikke spør han om flere detaljer, for her deler han gjerne. Stakkars teltmakker Morten, som tar en for laget der. Alle teltlagene fikk fyr i primusen og real turmat stod for tur. Her har også Brusjan Alf en leksjon i hvordan spise real turmat hvis noen trenger tips. Da var det bare å nyte og legge seg tilbake i påsan. Klokka 19 forsvant sola i dalen, og kulden kom sigene. Dorunder ble gjort, tennene ble pussa og alle kryssa fingrene for en ok natt i høyden. God natt fra camp 1! En rå gjeng med godt mot.

Sykepleier Anne

12.1.2024. Ny hviledag i fantastiske Plaza Argentina! 

Samtlige i gruppen benyttet anledningen til å sove litt frempå etter den knallharde bæreøkten opp til camp 1 dagen før. Snorkingen fra teltet til Don Julio kunne trolig høres på den andre siden av basecampen. Etter en bedre frokost, et femstjerners hotell verdig, valgte flere av oss å ta en runde yoga for å tøye litt ut etter gårsdagens harde økt, andre brukte de siste timene med internettilgang for å ringe hjem til sine kjære. Noen benyttet roen til å ta en dusj, andre samlet krefter til det som ventet.

Det ble nok en vindfull og støvete dag, og alle trusene som hang til tørk på teltet til Mari T. og Åsta blafret godt i vinden. Brosjan Alf beskrev synet som en godt befolket sigøynercamp verdig. Kvelden før hadde også Alf og undertegnede, eller Beavis and Butt-Head som Julio kaller oss, kanskje herjet litt vell mye med vår argentinske guide. Det ble blant annet fremmet trusler om at man skulle komme inn i teltet for å kile han. Ingen ble veldig overrasket da noen ved et nattlig dobesøk i tre-tiden observerte at han lå i teltet med hodelykten påslått.

Samtidig begynte alvoret å ta gruppen. Samtlige av oss var nede og besøkte legen i basecamp for å bekrefte at helsen var tilstrekkelig god for å få ta fatt på fjellet. Vi hadde også flere gjennomganger med Julio, Lars Petter og Mari om det som ventet. Det var nå den virkelige ekspedisjonen skulle begynne. Heller ikke værmeldingen talte vår vei, det er svært kraftig vind på fjellet, men som alle vet, ting snur raskt til fjells.

Nå er det bare å benytte den siste natten her nede før vi må lære oss å leve under enklere kår, kraftigere vind, tynnere luft og lavere temperaturer. 

Klem Morten

11.1.2024. Bæredag og slitne skosåler

Etter en rolig og behagelig hviledag var det endelig tid (til Åsta’s store glede) for å jobbe litt for penga. Vi skulle flytte det meste av mat, snacks, gass, brennere, Lars Petter sine 12 flasker med cola og varme klær opp 800 høydemeter til camp 1, for så å gå ned igjen og sove i basecamp. 

Noen kjente nok på en spenthet, da vi fra dag én har blitt fortalt av Julio at dette er en krevende etappe. Et lungt og bedagelig tempo ble heldigvis satt fra start, og det ble i kjent stil strengt regulerte pauser, som forøvrig var høyst nødvendig for fremdriften. Hadde man slakket på tøylene ville tiden garantert blitt slukt opp i tissepauser. Som tidligere nevnt skal det drikkes vann i mengder, og det merkes på party-blæra. Skulle man være så uheldig å prioritere å putte litt sjokkis i nebbet først, har plutselig sjansen gått og man må pent vente med å urinere til neste pause. Det er heller ikke slik at det blir mer skjul og dekke oppover i fjellet, og skulle man være så uheldig å se i feil retning, hvor nå enn det er, risikerer man å se mer enn ønskelig, da det mildt sagt er eksponert tisseterreng for damene sin del. Distansene for hvor langt unna gruppa man orker å gå minsker for hver høydemeter. Vi begynner å bli godt kjent, med andre ord.

I lunchpausen hadde vi heldigvis litt bedre tid, og turens mest smakfulle matpakke så langt ble spist med vakker utsikt over omkringliggende fjell og Penitentes, noen svært spesielle is-/snøformasjoner som kun finnes i Andesfjellene (google it!). Kristin var den eneste som ikke akkurat kunne skryte av matlysten, da hun bare fikk i seg en liten paprikabit, men var likevel storfornøyd med at frokosten ikke kom i retur på veien oppover. Hun har nemlig dårlig erfaring med å holde på maten når hun beveger seg opp mot 5000 moh. So far so good!

Brorsjan Alf annonserte allerede i Mendoza at han hadde planer om å bevege seg oppover i fjellet på tå for å bygge leggmuskler, men det viser seg at taktikken går hardt utover skosåler, da begge hælene løsnet og hang som to slipps da han kom opp i C1. Dette til Christian’s store glede, da han endelig fikk bruk for gaffa-tapen sin som han har surret i metervis rundt samtlige drikkeflasker, just in case. Dette er et tur-triks vi tar med oss videre! Det skal også nevnes at undertegnede hadde det samme problemet med én av sine støvler. Begge skopar er en eldre modell av Scarpa 6- og 8000 og har nok tørket ut i mangel på 6- og 8000-meterstopper i bakgården hjemme i Norge. Perfekt fikse-oppgave for morgendagens hviledag.

I dag var også dagen vår kjære Geir skulle bli gjenforent med sin etterlengtede bagasje. Takk og farvel til sovepose og liggeunderlag av ukjent merke og varierende kvalitet. Det er Exped og Mountain Equipment som gjelder (#ikkereklame). Gleden ble dog kortvarig da Geir bestemte seg for å likeså greit fylle hele Recon-packen sin (vi snakker 125l) med alt han kunne tenke seg, noe som resulterte i en solid smell halvveis oppi lia. Han kjempet seg likevel opp, og kunne ved middagen på kvelden annonsere at han hadde vært å luktet på den beryktede kjelleren. Han blir nok ikke den eneste i dagene fremover. Formen var heldigvis stigende, og returen fra camp 1 gikk lekende lett, da sekkene ikke lenger veide 20kg, men max 2. Det sett bortsett fra brosjan Alf sin, hvor stegjernene han hadde planer om å legge igjen i C1 på mirakuløst vis (i følge han selv) hadde klart å gjemme seg i ei hemmelig lomme i sekken og likeså greit ble med ned igjen. Ekstra trening, det liker vi.

Vel nede i basecamp ventet de deiligste småretter med ulike typer frukt, grønnsaker og dip før en fantastisk biff-middag i Argentinsk stil, hvor kjøttstykkene var på størrelse med ei halv ku. Petter dristet seg til og med til en øl, noe som resulterte i noen misunnelige og lange blikk over bordet. Til vår store overraskelse ventet det også skryt fra Julio, hvor han var meget fornøyd med dagens innsats. Ellers går stort sett praten i hvor kaldt det kommer til å bli oppover i fjellet og at vi nordmenn ikke er vant til «high altitude temperatures». Ellers er han en særdeles trivelig fyr med et glimt i øyet og dristig humor. Nordmøre-banden har allerede booket han inn som guide til Denali i 2025. «The illegal way», så klart. Stemninga er fortsatt god (bortsett fra de siste 50m før camp 1 hvor Morten mente at Alf helt unødvendig skrudde opp marsjtempoet) og vi ser fram til en rolig hviledag i basecamp i morgen.

Hasta luego amigos,

- Mari T

10.1.2024. Pustekurs for gravide

Etter noen dager med vandring og stigning fra 2.500-4.200 moh synes alle det skulle bli deilig med en hviledag og tilvenning til høyden. Basecamp er luksus med 3 måltider servert hver dag, dusj, toaletter og felles telt. 

Frokost ble servert kl 9 etter en svært varierende natt med tanke på søvn. Egg og bacon, guacamole, toast, fersk frukt, grøt, kaffe juice etc. Etter frokost fikk vi beskjed om å ikke være for mye i ro og ikke bevege oss for mye, vi fikk instruksjoner om pusteteknikk omtrent som på et kurs for gravide og at vi måtte drikke mye men ikke for mye.

Formiddagen ble preget av alt fra avslapping i telt, boklesing, forsøk på yoga, lading av mobiler og organisering av telt og utstyr. Mange dusjet, med risiko for å tette sluket med sand og støv som rant av hår og kropp. Det har jo blåst konstant og støvskyene står i vindkastene.

Etter en nydelig lunsj var det full aktivitet med pakking av sekker med mat og utstyr som skal til camp 1 i morgen. Den ene guiden sa vi burde bære tyngst første turen og den andre guiden sa vi burde bære tyngst den andre turen. Så det var full forvirring, og kraftige vindkast gjorde ikke pakkingen enklere. Hvis man ved forglemmelse lot være å tenke på pustingen under pakkingen, så peset man til slutt som etter 10 etasjers springmarsj.

Etter pakking var det plutselig middag, topp 3 retters med suppe, hovedrett og verdens mektigste dessert. Omtrent som delfiakake i et kjempestort stykke. De som takket nei til dessert var overlykkelige. Etter inntatt middag sitter egentlig alle bare og lurer på om man kan legge seg i posen. God natt fra Basecamp.

Hilsen Christian

9.1.2024. Lunsj allerede kl 11!?

Dag Casa Di Piedra til Basecamp!

Folk va så gira at romesteringa i telt og nedpakk va godt i gang allerede kl 0505. Folk e glad i å jobbe i mørket, gjerne når det e som kaldast, og ha 35 minutt fritid før frokosten sku serverast 06. En besett gira gjeng, det e sikkert, og me lika det. 

Vel.. frokosten inntatt. Store engangspakka ma vår alles, eller, brusjan Alfs frokostfavoritt- Dulce de Leche, gjekk ned på høgkant og smurt på i doble dosa. I en lun kombinasjon ma eggerøre og sjokoladekjeks. Ikkje heilt en typisk norsk frokost, men "fuel" e viktig. 

Tross favorittfrokosten, va han særdeles misfornøyd ma at Mari T og forfattern sjøl va i godt humør og hadde skravla et par milde minutt før leggetid. Det mistenkes at mr.quatorze (Morten), ikkje e underholdning nok for han og at brusjan he litt fomo (fear of missing out). 

Avreise seinast 07 fra camp.. Det gjekk nesten i dag au. Me e så samkjørte blitt at alle fær behovet for toalett-tid te samme tid. Og enkelte kjenne sikkert på prestasjonsangst når køa bynne halvmetern utfor do-døra. 

For å få oss ekstra våken va elvekryssing og vassing te låret i smeltevatn fra breen, første utfordring etter skarve 20 meter rolig trask. Det va kritisk kaldt,-  og fleire hyl, spesielt fra Anne, vart registrert. Trur svært få passerte elva ma følelse i føten etter endt kryssing og det tok fort en liten time før eskremitetan va godt sirkulert igjen. I veit ikkje om "Oss over 50" i gruppa kjente på ubehaget, men det va observert svært få lyda fra dei på denna strabasiøse elvekryssinga. Kanskje fordi dei veit det ville blitt dokumentert på bloggen..? I veit ikkje. 

Vår absolutt mest militære mann, Julio, satt klare krav før tur-start. 5 minutt drikkepause etter kvar halvtime, deretter 10 minutt stopp kvar time. Det gjaldt å handle rett og raskt. Om ikkje tissepausa va fullført før pauseslutt, va det berre å holde se te neste stopp. For enkelte innebar det solide mengde væske som sku ut. Og me kvinnfolk som gjerne må tenke vindretning, le, riktig underlag for å unngå søl,- ende ma å springe rundt som jaga høns på leit etter beste Inka-Baño (toalettfasiliteta)! 

Da klokka nærma se 11, va det gått 5 tima fra frokost. For oss lettare frynsete nordmenn som he levd etter kostholdsråd om mat kvar 3.time, va det lenge sea frokosten kl 06. Me va håpefulle da Brusjan tok ansvar og spurte El Jefe 1(Julio) om 11-pausa va lunsj. Svaret va te fleire (spesielt matvraket Åstas) store skuffelse: lunsj 11 nei? i Argentina ekje lunsj før 13, så det va berre å glømme... 

Lunsjen 12.20 gjekk ned på høgkant for fleir- og dagens mål nærma se. Så langt enes nok dei fleste om at dagens etappe e den mest varierte og finaste. Frodig og grønt, ma både innslag av gule og kvite blomster, som sikkert he et navn. Variert terreng og teknikktrening oppover ma "how to walk veeery slow in steep hills". Det va au innslag av diverse fugla i dessverre ikkje veit arts-rasen te og nåkkå tilsvarende norsk klegg som likte valget vårt av lunsj-spot. Valg av lunsjplass fekk forsåvidt Mari T sårt kjenne på da ho satt se ma sittunderlaget på "Mothers in Laws pillow" som e en sylfrekk kaktusart-isj som ser snill ut og stakk ho gjennom all polstring. 

Fra camp te basecamp he me tebakelagt 1000 høgdemeter og 6.5 time trask ca? Antall km e et ikkje-tema utad, da en i Acon-land jobba ut ifra antall tima og ikkje faktisk distanse. 

Basecamp ligg på 4200 moh og ska var vårt bosted dei neste fire dagan. Og det stemte som Lars-Petter ha kviskra i kulissan; Basecamp va uten tvil en trivselsplass å ankomme. Møtt ma velkomstklem og ei matservering som traff alle ganan i gruppa. Dei serverte jaggu melon oppe på 4200 au. Tusen takk te Muldyra som ikkje he nåkkå valg, men bær opp all maten for at me fær flotte oss i slek luksus langt te fjells! 

Etter mat va teltoppsett. I tidvis strie vindkast. Men etter ei god førstegjennomføring av teltoppsett i regi LP og Thorsen dag 1, he me, heilt ydmykt, blitt en rutinert og effektiv gjeng. Helene tek fortsatt ansvar for valg av teltplass i sitt lag, og Anne og Mari C gliste godt etter ferdig oppsett. Derimot Christian og Jonny lærte på den tøffe måten; et vindkast godt innsmurt i sand angreip teltet og forsåvidt Christian, så ei aldri så lita innvortes teltvask vart nødvendig. Det bli fort litt "learning by burning", men løkkå i gruppa e at Christian he mengder gaffa-tape så me ska få løst dei fleste problem som oppstår, uten viare bekymring! 

Utover ettermiddagen kasta Mari T, Anne, Kristin, Helene og Åsta se på ei runde yoga. Mr 14, Lars-Petter, og Brusjan Alf va kommentatora i bakgrunn og resten va fordelt godt utover i camp ma sikkert et behov for litt egentid. 

Viare gjekk oppgaven i å drikke vatn, rusle rolig, snakke sakte, tenke enda seinare og gjenta syklusen. Middagen vart servert kl 19 te alles store glede og dei aller fleste gjekk i seng rundt 21-tida. Heilt nydelig døgnrytme, spør du dagens skribent! Hørast imårgå 🕺

Hilsen Åsta

Helene har samlet sammen bilder og klippet sammen en liten snutt: https://www.youtube.com/shorts/GdoF0Qpzwqc 

8.1.2024. Kranglete sko og høy (solkrem)faktor

Good morning! Da var første natten i telt gjennomført, og det med litt ulikt hell. Noen har sovet godt, noen har sovet noe, og andre igjen har ikke sovet så mye i det hele tatt (blant annet meg selv). Vi har mange netter igjen i telt, så dette må bare gå seg til.
Frokosten på dette stedet var helt suveren, både innholdsrik havregrøt, toast, eggerøre og ikke minst kaffe ble inntatt med stor iver. 

Avreise fra campen var avtalt til å være kl 9:00. Det gikk i alle fall nesten.. rett før klokken 9 kom solen for fullt og det måtte klestilpasninger og solkremsmøring til. Ikke minst så sliter vi litt med logistikken når det er ett toalett og nesten alle 12 skal benytte seg av dette som siste ting før avreise.. Klokken 9 ble dermed til 9:18. Guiden vår Lars var ikke så veldig imponert over dette, men har tro på at vi kan bli bedre til neste dag. Nesten 3 timer før oss hadde Christian og Julio allerede startet sin etappe fra hotellet. De skulle gjennomføre 2 etapper på én dag. Kanskje tar de oss igjen på veien før neste camp?

Så var vi i gang med etappe to. En motivert gjeng med stor tro på seg selv. Brorsan sørget for god stemning hele veien med felles laget spotifyliste og høyttaller. Startet med ikke mindre treffende enn "Langt å gå" (Klovner i kamp), og noen mer krevende partier fikk vi ny motivasjon med "Ain't no mountain high enough". Det er klart dette blir bra.

Det er vanskelig å beskrive det fantastiske landskapet innover Vacasdalen. Mektige, spektakulære og fantastiske fjell på begge sider! Bare turen innover her er en opplevelse i seg selv, og vi føler oss svært privilegerte som får mulighet til å oppleve dette. (Takk til dere der hjemme som har tilrettelagt for at dette kunne gjennomføres! :) )
Så langt går turen veldig bra for oss alle. Revisoren har dog en noget kranglete sko, hvor sålen måtte teipes fast til skoen for å kunne fullføre turen. Alternativet er liksom crocks, og det kan jo være litt utfordrende i dette terrenget. Utover det så er faktisk solen den største utfordringen. Litt av en kontrast sammenlignet med dere hjemme, så skal ikke klage på sol og varme de dagene vi har det, men solbrenthet er faktisk en reell trussel. Til tross for mye solkremsmøring med HØY faktor, er vi flere som har fått lide litt med sterk rødfarge. Solen tar godt i høyden! Men heldigvis ingen solforbrenning :)

Etter 17 km tilbakelagt og 843 høydemeter (og 470 m fall) endte vi etter 7 timer på campen - Casa de Piedra. Her ble vi godt tatt i mot av vertsskapet og ble tilbudt frukt, ost og trolig mer, men det fikk jeg ikke sett. Årsaken er at noen startet med å sette opp telt, og noen gikk inn for å spise. Ettersom jeg deler telt med effektive sykepleier Anne, så var det opp med telt først ;)
Mens vi satt opp telt kom også etterlengtede Christian og Julio inn på campen. Wow! For en innsats! Omtrent 30 km tilbakelagt! Veldig hyggelig å bli kjent med Christian også, forventningenen er nå høye til hva han skal bidra med inn i gruppa, så tiden får vise :)

Fasilitetene på campen var helt upåklagelige! Toalett, felles spisetelt, eget kjøkkentelt for kokken og dusj! Dusjen ble oppdaget og godt benyttet av flere av de reisende, så teltmakkerne til tannlege Geir, Jonny, Kristin, viseguide Mari og meg selv fikk glede av rene og godtduftende makkere.
Middagen var en fulltreffer med mye godt kjøtt fikk jeg høre. (Vegetarmiddagen var også veldig bra :))

Alt i alt en veldig god dag. I morgen skal vi starte opp allerede kl 5, så det var på sin plass med tidlig kveld på oss i dag.

Ser frem til turen videre med denne gode gjengen!

Hilsen hundetrener Mari

7.1.2024. Dulce de Leche og røverhistorier

Idag er dagen. Det har vært 14 spente sjeler som har gått og trippet litt nervøst rundt de siste dagene. Vært litt ville i blikket. Som 14 travhester som endelig skal slippes løs. Eller egentlig 12 da, siden Christian ikke ville bli med oss fra start. Og da måtte selvfølgelig vår lokale guide Julio vente på han. 

Til frokost fikk vi servert en god gammeldags toast, noen luftige horn, og eggerøre. I tillegg fikk vi også en spanskleksjon av Åsta, som har reist litt rundt i Sør-Amerika før turen. Hele åtte ganger ble vi fortalt at den argentiske ekvivalenten til det norske pålegget «Ha-På» heter «Dulce de leche». Vi var med andre ord rustet for det meste etter frokost. 

Ca. kl 10:30 begynte vi marsjen innover Parque Provincial Aconcagua, som starter på 2400 moh. Hærfører Lars-Petter satte igang med et militært marsjregime, med fotsoldat Mari T. springende frem og tilbake i noe som kunne ligne på anløpet til en romersk ildmarsj. Til gruppens store lettelse var dette kun et spill for galleriet, og vi fant raskt et rolig og behagelig tempo. 

Innover dalen bar landskapet preg av årevis med erosjon. Turen gikk langs en elv med majestetiske fjell på hver side. Underlaget skiftet mellom sand, grus, stein, og jord. Med et 50/10 marsjregime beveget vi oss langsomt mot campen, og etter drøye 4.5 times vandring hadde vi tilbakelagt ca. 13km og 500 høydemeter. 

Når vi ankom camp kom vi, til alles store overraskelse, til noe som best kan beskrives som glamping. Fersk guacamole, tortillachips, rullekake (med tunfisk), fersk frukt, nøtter, ost, pølse og masse mer. Som ikke maten var nok, fikk vi også vite at campen hadde wifi, som enkelt og greit ble beskrevet som «muy bien». Det tok ikke mange minuttene før Johnny var tilkoblet for å sjekke det aller viktigste: Liverpool slo Arsenal 2-0, er videre i FA-cupen, og stemningen var fortsatt god.

Etter festmåltidet rullet vi oss ut av matteltet og var klar for teltleksjon med Mari T og Lars-Petter. Turens beste vanndrikker, Anne, måtte selvfølgelig tisse, men med en bachelor i friluftsliv og utallige netter på tur fant gruppen ut at dette kunne hun fra før. På turen sover vi i det som kalles kuppeltelt, og etter innføring i teltstenger, innertelt, og yttertelt, skulle vi sette opp telt i makkerpar. Helene var raskt ute for å finne en god teltplass til sin makker Kristin, mens Åsta hadde flaks og fikk bo i demoteltet. Innen 15-20 minutter var campen satt, og etter at folk hadde blåst opp liggeunderlag, rullet ut soveposer, og generelt funnet seg til rette, trakk alle sakte men sikkert inn i fellesteltet. 

Utover turen har det etterhvert utviklet seg et «barnebord» og et «voksenbord», der kriteriet for å sitte på voksenbordet er at man har barn, bortsett fra Lars-Petter, som føler han må ha en fot innenfor voksenbordet, ettersom han vet at det vanskeligste som finnes er å lære en gammel hund nye triks. 

Utover kvelden hadde vi flere spennende diskusjoner. Blant annet ble det diskutert hvilke stoffer Elon Musk bruker, der voksenbordet overrasket med sin kunnskap om narkotiske stoffer. Men, som alle vet, de gamle er tross alt fortsatt eldst. Videre ble det også spilt noen runder boms og president. Det hersker tvil om hvem som vant, men det alle er sikker på er at Mari C. ble boms. 

Til middag fikk vi servert intet mindre enn nygrillet biff med poteter, stekt løk, og masse annet godt tilbehør. Standaren ble med andre ord opprettholdt, og som ikke det var nok ble det også servert noe som kunne ligne karimalisert pære (akkurat hva det var ble lost in translation). Etter middag ble det servert noen røverhistorier som ikke egner seg på blogg, fra de mer erfarne, før stillheten sakte men sikkert senket seg over campen. Til Geirs store lettelse hadde campen unisextoalett, og han slapp derfor det valget idag. Under en fantastisk stjernehimmel ble lyktene i teltene slukket, og gjengen er klar for nye eventyr. 

PS: Imorgen sier ryktene at vi får møte Christian. Lurer på om han er så hyggelig som Lars-Petter sier.

Hilsen Alf

6.1.2024. BROWNIES TIL FROKOST

Me starta dagen med hotellfrukost kl 8.00, antagelig siste med litt luxus på ei stund. Tok derfor litt ekstra brownies og fruktkake.

Kl 10.00 var alle utsjekka frå hotellet. Baggasje og mat vart pakka i tilhengarar og me satte oss i bussane for transport opp til  Penitentes, der traskinga  skal starte. Undervegs vart det tid til tissepause og lunsj på ei vegkro. Ettersom vatnet på herretoalettet ikkje virka, måtte Tannlege Geir ty til dametoalettet for å få gjort sine store forretningar...

Ca klokka 14.30 var me framme i Penitentes. Alt av mat og utstyr vart no fordelt i passelige baggar og kassar som ikkje skulle vege meir enn ca 20 kg. Dette fordi det skal transporteres med mulldyr innover fjellet. Etterpå fekk me utlevert soveplass, og dagen vart avslutta med middag i åttetida.

Forresten, eg gløymde ein ting; Guiden vår, Lars Petter, har med seg ei tur bukse og ein shorts, no har han klart å buddle på begge deler!

God natt 🤩

Hilsen Jonny

5.1.2024. INGEN SNICKERS!

Omtrent samme regla som i går.
Frokost - turmøte - handle - lunsj - soling-  høydemøte - pakking - middag- leggetid

Handlingen gikk ikke som forventet, umulig å oppdrive Snickers i dette landet. Note to self: husk å pakk med Snickers hjemmefra neste gang.
Vi fant heldigvis masse annen digg sjokkis, ost og pølser, så vi skal nok klare oss godt for det. 

Etter lunsj ble det et viktig møte om høyde, hvor vi lærte å kjenne igjen forskjellige symptomer på forskjellig typer høydesyke.
Det er 3 reglene vi må følge: Vi skal puste godt oppover bakken, drikke masse vann og smile mye. 

Videre info om savnet bagasje og deltaker:
Tannlegen mangler fortsatt kofferten sin, men det er et håp om at den kommer til Mendoza i morgen kveld. 
Christian som vi har hørt så mye om men ikke sett, kommer mest trolig rett opp til første camp, slik at vi endelig får hilst på han på mandag.

Se vår lille film fra dagene vi har hatt ved å følge linken under😄

https://www.youtube.com/watch?v=suEX-HGXctQ 

Hilsen
Helene & Kristin

4.1.2024. SHOPPING

Vi startet den første dagen i Mendoza med et turmøte. Her fikk vi litt info om hvordan turen ville bli og hva vi skulle gjøre de neste dagene før avreise til Penetientes.

Første oppdrag var å handle inn snacks til turen. Vi ble delt inn i 3 shoppinglag. Prosessteknikker Kristin, tannlege Geir, sykepleier Anne og anestesisykepleier Åsta skulle finne kaffe, kakao, te og kjeks.
Maler Jonny, hundetrener Mari.C og brorsan Alf  lette etter nøtter og tørket frukt.
Plattformarbeider Morten og revisor Helene  fikk ansvar for sjokolade og pringels.
Til alles store forskrekkelse var det ikke noe Snickers å oppdrive på Carefore, vi ble derfor enige om å ta en leterunde etter Snickers dagen etter.

Brorsan, Hundetreneren,  Maleren og Revisoren hjalp Guidene med og fordele ut 14 snacksposer.
Da det var utført ble det avslapping ved bassenget i 33 varme og en god middag før leggetid.

Hilsen
Helene & Kristin

1.-3.1.2024. VI ER I GANG

En etter en kom det noen store duffelbagger på to bein mot skranken på Oslo Lufthavn.  Enhver bag var fylt til randen med sovepose, stegjern, tisseflaske, hjelm, turmat, glede, nysgjerrighet og en korrekt dose ydmykhet for hva Januar mnd har å by på.

Aldri har jeg hatt så mange deltagere møte opp i så god tid før vår allerede avtalte møtetidspunkt som var kl 1300. Sykepleier Anne og maler Jonny hadde allerede sjekket inn bagasjen sin og var klar kl 1200. Usikker på om det skyldes gleden av å endelig starte eventyret vårt eller frykten av å bli forsinket på vei til OSL. Selv sto jeg nå der kl 12 og var like gira/redd for å bli forsinket som resten av oss. Det var et gledelig gjenblikk med hundetrener Mari og Kristian som jeg var på Kilimanjaro  med i 2022. Kristian styrer skuta hjemme, mens Mari blir med på reisen.

De neste 31t kommer vi til å ha 4 ulike flygninger, være i 5 land, 11 timer i transit, bli servert 4 flymåltider og med masse flaks klarer vi kanskje 6 timer søvn.
Tungvint? Yes, men sånn er det når man skal bestige det høyeste fjellet utenfor Himalaya. Da finnes det ingen rød løper og quickfixes. Derimot finnes det mye motbakke og utfordringer hele veien. Jeg har f.eks allerede klarte å søle på den eneste turbuksen jeg har med meg og skal bruke alle dager under Basecamp. Sjakktrekk. Revurderer veldig pakkingen min, men klarer samtidig ikke å finne ut hvilken av de 15 baggene våre jeg skulle fått presset ned en ekstra bukse i. Yes, 15 bagger og vi er enn så lenge bare 10 stk.

En av de mer gira menneskene på laget blir definitivt revisor Helene. Hun dro til Kilimanjaro i sommer, fordi det var over et år siden sist hun var i høyden og dermed ville holde høydekunnskapen fersk. Snakk om dedikasjon! Året før var hun med Norrøna Hvitserk på en 6000 meters topp i India, der møtte hun prosessteknikkker Kristin og lobbet like gjerne slik at hun også ble med oss til Aconcagua. Kristin virker svært reisevant og stiller med denoise headset, nakkepute, birkenstock og er allerede over halvveis gjennom første bok før vi har landet i Mendoza. Heldigvis har hun med 5stk!

Mari T og sykepleier Åsta har tilbrakt julen+ i sydamerika og møter oss ved ankomst hotellet. De melder om å ikke føle seg helt hjemme på Hotel Diplomatico ettersom de har backpacket og levd under litt «rimeligere» forhold den siste tiden.  Mari er med som assistent guide og vil være en verdifull ressurs. Åsta er deltager, men ryktene sier at hun er en dame med sabla bra humør og energi så tror det er mye ressurser gruppen kommer til å ha glede av.

I tillegg til 3 sykepleier har vi med oss tannlege Geir. Så vi har allerede drøftet smertestillende og antibiotikakurer for når Geir skal begynne å fikse visdomstenner og smilehull oppover på fjellet. Dessverre har det seg slik at min nå skitne bukse har ingenting å måle seg mot når det kommer til tannlege Geir. 14/15 bagger lå på bagasjebåndet i Mendoza, og Geir var den uheldige. Per nå vet vi at den er i Sao Paulo, men vi kan dessverre ikke vente på at den kommer og dermed må starte storinnkjøp.

Enda mer uheldig har Cervinia Christian
vært. Grunnet familietur til den vakre alpedestinasjonen skulle han komme en dag senere enn oss til Mendoza. Kanselleringer har derimot ført til at han først kommer til Mendoza samme dag som vi starter å gå innover i fjellet. Skulle tru det var en sønderknust mann som ringte og informerte meg, men det var det ikke. Derimot er han veldig løsningsorientert og positiv så med den innstillingen skal vi få til det meste.

Sykepleier Anne reiser med brorsjan Alf og plattformarbeider Morten. De har tidligere vært sammen på Kilimanjaro og stepper det opp et nivå med Aconcagua i år. Vi hadde ikke en gang forlatt OSL før trioen hadde begynt å snakke om hva de skulle gjøre neste år for å heve listen ytterligere.
Med ande ord er det en bereist gjeng som nå skal tilbringe den neste måneden sammen.

Dagene framover kommer dagbokansvaret til å bli rullert rundt på innad i teamet vårt. Så likte du ikke skrivestilen min, frykt ikke, du får en ny forfatter nesten hver dag. Forhåpentlig skriver neste forfatter alt samtidig så du slipper dette tidshoppet jeg har drevet med. Og hvem er jeg? Jo kombinasjon av filmarbeider, sykepleier og guide.

Lars Petter