Aconcagua 2023 - Til topps i Andesfjellene

23.1.2023.: Tilbake mot sivilisasjonen

Tre/fire lyse skyer hang over B.C. då vi vakna til live kl. 07.00. Alle var motiverte for ein langmarsj på knapt 28 km, men før det var det den same innbydande frokosten med bacon, eggerøre og mykje meir som skulle fortæres.

Langbuksene kom i sekken, og kroppane vart godt gnidd inn med solkrem. Den sindige og stødige Morten tok føringa for gruppa ned dalen. Med sine lange, men likevel rolege steg, småsprang fleire av oss for å halde følgje. Stien er steinet og til tider godt skjult, men stialternativa var få. Etter nokre timer stuper dalen ned ein trang v-dal der stien heng oppe i dalsida. Eit fall her ville kunne få alvorlege konsekvensar, men alle kom trygt ned til elvadeltaet, 

Skoa måtte av, og frisk, kald elvastraum kjølte ned ømme, såre tær der vi kryssa dei mange elvaforgreiningane. 

Elegant passerte vi camp 2, og tok oss lunsj på steinsletta like ved. 

På vår vidare veg ned mot camp 1, kom vi over eit guanacokadaver, truleg eit offer for ein svolten puma.

Vel framme på camp 1, venta kokken oss med grilla biff og smakfult tilbehør. Alle ser fram til ein kortare tur ut av nasjonalparken i morgon.

22.1.2023.: Fra dobel stilongs til shorts. Og en lang historie om dorutiner...

I dag bokstavelig gikk vi fra vinter og 10 minus til sommer og 25 pluss på 5-6 timer. 1800 høydemeter nedover og ca 8,5 km ble forsert.

Dagen min startet i 8-tida da jeg og Stein Roar våknet opp i teltet i Camp Colera på ca 6000 moh med innsiden av innertelt- taket dekket av frosset kondens. Dette blir som kjent fort til vann når temperaturen kommer over 0 - noe som fort skjer på morgenkvisten når sola steker på innerteltet. Men Stein Roar vet råd og tar en tom Pringles-boks og starter å skrape. Like heldige var de ikke inne i den svarte (3 m høye og ikke lettskrapende) domen der smeltende kondens artet seg som lett regn som startet på ene siden der sola traff først og så bevegde seg over til andre siden  og dekket sovende/våknende topphelter med et friskt morgenyr.

Etter atter en frokost frysetørret musli med vann (Stein Roar orket ikke enda en og tok for seg av knekkebrød, spekepølse og sjokolade) var det tid for jobb. Storjobb og småjobb. Da vil jeg introdusere en fasilitet som har fått ufortjent lite oppmerksomhet i denne dagboka: Doteltet... i fjellet må vi plukke opp dritten vår og få den ned. Det siste har vi betalt bærere til å gjøre. Men vi må drite han sjøl og plukke han opp med feks hunde-dritt-poser. Som iherdige lesere av denne dagboka sikkert vet klarte jeg å skaffe meg poser på et supermarked i Mendoza med heftige mimebevegelser. De hadde ikke vanlige hundeposer, men jeg fikk meg en rull svarte, ganske store plastposer. Store nok til å tre over bøtta i doteltene til nå, sette meg på bøtta og drite og ha papiret i samme pose, knyte posen og ha den i den store søppelsekken ved doteltet. Doteltene er ca 1,2 m høye, men funker utmerket som et mer bekvemt alternativ til å drite enn ute i steinura i stiv kuling.

Tilbake til doteltet i camp colera. Ole Kristen prøvde også dette, angret på at han glemte å ta bilde og antydet at kanskje doteltet sier noe om hvorfor campen fikk navnet. Først gjør jeg unna småjobben i steinura. Så... Jeg glider opp glidelåsen og ser inn. Synet som møter meg ressonerer med campens navn. Rett foran meg er et slags stativ som ligner på en rullator uten hjul og skikkelige håndtak. Stativet er frosset fast i et "gulv" av is - med en farge som antyder sterkt at her har mange bommet på posen sin og bokstavelig "drete" i å ta med dritten sin - og også pisset på "gulvet" som er et sterkt brudd på do-telt-kotymen. Man må ha kontroll på sine indre muskler og pisse i bushen, drite i teltet. Ved siden av stativet ligger det noen knyttede poser som tyder på at noen i hver fall har fått noe dritt i posen - men og drete i å få den med seg ned fra fjellet. Jeg kapituleter ikke, og får gjennomført storjobben i posen min og legger dette bak meg.

Turen ned til base camp gikk via de andre campene for å plukke opp utstyr, og sekkene ble tyngre og tyngre (opp til godt over 20 kg for mange). Turen opp gikk veldig sakte på grunn av stigning og akklimatisering. Turen ned gikk så fort at vi kunne sanse klimaendringen og det føltes som vi vandret rett fra vinter til sommer.
I tillegg hadde snø smeltet og stier endret seg noe på ruten fra camp 1 til base camp.

Hele nedturen gikk vi noe delt etter ønske, fysisk form og skavanker. 
Ruten fra camp 1 gikk i stor grad på stein og grus og av og til så bratt att vi kunne skli ned. Det er og litt vanskelig å se stien på slikt underlag slik at både brede og smale stier ble valgt. Selv holdt jeg meg i baktroppen med Geir, Arne og Morten bakerst for å passe på at vi kom oss vel ned. Jeg kan da starte med å gi prisen for dagens nestenpiruett til Arne som gikk i front.

Da vi nærmet oss base camp så vi flere nydusjede turvenner, og utenfor samlingsteltet vårt så vi en smilende Nadina komme mot oss. "Congratulations! Do you want something to drink? Beer, wine  Coke, Sprite". Jeg, Arne og Morten så på hverandre, smilte og sa nesten i kor: "Beer please!". Jeg tror jeg fikk første ølla, og vant overraskende den konkurransen. Geir fikk seg og ei øl rett etter og vi kunne skimte et smil og en tåre i øynene da han åpnet den - enten av glede eller smerte i såre lepper.

Etter en slik strabasiøs tur er det betimelig med noen flere priser.
Erlend kom først ned. Bergljot mente det burde være en egen dameklasse, og dagbokskriveren er ikke vond å be - og vinner der ble Bergljot. Mest solbrendte tryne ble Morten, muligens med undertegnede som en god nummer to. Lars Petter lå og i tetsskiktet, men var ikke kvalifisert til konkurransen da han kom ned til base camp dagen før sammen med Jøran og Helge.

Utenfor samligsteltet ble det grillet noen svære biffer og flere som fikk smaksprøver gikk rundt med store smil etter første tygg. Så ble det tid for middag. Først en fantastisk suppe. Etter at biffen kom på bordet (med blant annet paprika innbakt med egg) senket sillheten seg og eneste lyder som hørtes var bestikk, tygging og mmmmmmm.

Under middagen: Vertene overrasket med en flaske Champagne Chardon extra brut. Julio erklærte Arne som the best beast machine.
Vin ble servert og diskutert, og Julio som har vist seg svært kunnskapsrik innen det meste (politikk, historie, økonomi) greier ut om Argentinske viner. Kristian overrekker et signert norsk flagg fra oss, og mottar en signert argentinsk drakt i retur. Julio hilser fra kona som gratulerer oss og ber oss passe godt på han for henne. Han snakker videre varmt om Norrøna Hvitserk som det beste selskapet han samarbeider med - svært proffe guider og godt forberedte og kvalifiserte deltagere på turer.

Etter en nydelig dessert, karamellpudding med hapå(?) var det oppgjørets time, og Lars Petter samlet inn dollars for bærehjelp og tjenester vi hadde kjøpt i fjellet. Her kunne man delt ut pris for høyeste beløp brukt, men lar det bli til fantasien og gir herved pris for mest selvbergede til Krisian, Tine, Stein Roar og meg selv. 

Dagen avsluttes med å legge seg i telt i sommertemperatur og nyte den beste søvnen på mange dager

Tor Martin

21.1.2023.: Toppstøt

Endelig, nå har dagen omsider kommet. Det er derfor vi har tilbragt en halv måned i høydene i Argentina. Opp og ned fra camper. Omorganisering og klargjøring. Nye vennskap. Hviledager. Men nå har dagen altså kommet - det er klart for toppstøt. Dronningen av Aconcagua på 6962 moh skal bestiges! 

Ingen sov spesielt godt eller restituere i Camp Colera - kanskje ikke så rart på 6000 meters høyde. På over 5500 meter over havet (kritisk høyde) vil menneskekroppen over tid brytes ned. Det er derfor ingen populasjon har bosatt seg på slike høyder. 
Stein Roar & Tor Martin og Kristian & Tine valgte å bære teltene sine til campen selv, men resten takket ja til et halvlukrativt tilbud om å sove i en stor svart dome. 

Vekkerklokken ble satt på og gikk av 03:00. Øynene på samtlige var fylt med spenning, glede, litt frykt og respekt. Vi visste toppstøtet ville bli tøft, men kanskje ikke SÅ tøft. For å være mest mulig forberedt til toppstøt ble sekkene pakket kvelden før og alt av kroppsnært tøy ble satt på i soveposen. Innerskoene til toppturskoene og annet tøy ble også lagt i soveposen, veldig komfortabelt var det ikke. I domen utspilte det seg noe dramatikk i løpet av natten da liggeunderlaget til Helge punkterte. Noe det for øvrig gjorde forrige gang han var på Camp Colera i 2020. Campen ønsker dessverre ikke Helge godt. 

Etter noen siste forberedelser var samtlige klare til å gå 05:00. Vel, guiden Julio var ikke klar og mente det skyldes at han måtte smelte mer snø enn antatt for oss. Mens vi ventet på Julio gjennomførte Lars Petter en pep-talk for å få oss i riktig modus. "Det dere nå skal i igjennom blir et realt slit. Det er ikke noe gøy og det skal heller ikke være gøy. Det er egentlig skikkelig dritt. Men det er stas å nå toppen da" Det er usikkert hvor mange som ble motivert, men gjengen fikk i det minste en god en reality check. 

Vi startet i 20 kalde med hodelyktene på i mørket. Det var ingen kjære mor - stigningen føltes nærmest uoverkommelig. Når vi så opp mot toppen av stigningen så vi bare stjerner foran oss. Tine lurte etter første pause på hvordan dette ville gå. 

Jøran måtte dessverre etter en halvtime kaste inn håndkleet og returnere til Camp. Det var fullt forståelig i lys av formen han var i dagene før prøvelsen. For de som følger han hjemme skal de virkelig vite at han har vært kongen av Aconcagua for oss! En humørspreder som Jøran er en sjeldenhet.

Etter ca 1,5 timer begynte sola å gløtte frem. Det gav en energiboost for alle. Spesielt kombinert med Lars Petter sin utdeling av bamsemums. Etter pausen var det rimelig god stigning til Independencia. Det er rart hvordan stigninger i front av oss tilsynelatende er grei skuring, men viser seg å være et realt slit. Ved ankomst Independencia måtte dessverre Helge avbryte toppstøtet av medisinske grunner. Han kjempet hardt lenge, men "Better safe than sorry!" Det hadde alle forståelse for. Tårer og klemmer ble utvekslet med Helge - en kan trygt si at samtlige unnet han toppen. Etter avskjeden prøvde vi å nyte en lunsj (nøtter og sjokolade for de få som hadde apetitt) i deilig sol med påfølgende solbrenthet. Mer Sink på leppene til Kristian der altså... 

Etter lunsjen gikk vi opp bakken der Truls Svendsen i "Tjukken og Lillemor" gav seg. På toppen ble vi møtt av sur monstervind i starten av "The Traverse". Traversen føltes uendelig og ble bare brattere og brattere. I pausene beordret Julio oss til å sette oss på kne og bøye oss forover for å slappe av med vinden i ryggen. 

Når vi nesten hadde nådd "The Cave" fikk Geir melding om å måtte snu. Ikke fordi han ikke ville nådd toppen - det hadde alle troen på, men den bratte turen nedover ville dessverre vært for krevende i lys av tid til disp. 

Etter The Cave ble psyken satt på prøvelse for å nå toppen. Alle gjenværende visste vi ville klare den bratte stigningen, men samtlige gikk i modus og jobbet skritt for skritt. Ole Kristen talte gjentatte ganger hvor gammel han ønsket å bli, mens Anette talte til 50. Slik fortsatte de i nesten to timer før toppen endelig ble nådd. 

På toppen ble det norske flagget hevet til topps i strålende sol og lite vind. Selv om kroppene var utslitte jobbet tåremusklaturen på høygir idet samtlige gav hverandre gode og vel fortjente klemmer. Endelig - toppen av Aconcagua, toppen av Argentina. Det høyeste punktet utenfor Himalaya er besteget, 6962 moh! 6962 moh. - smak på det. 
Det ble tatt obligatoriske bilder på toppen, men høyden tvingte oss ned etter en halvtime.

Veien ned: Det var svært krevende å gå med stegjern i bratt terreng. Ett sekund uten fokus og taggene tar i snøen og røsker til ankelen din eller får deg ut av balanse, dettende ned de lange steinete bakkene. Bergljot lurte på om Hvitserk i etterkant ville ha samtale med familiene til vedkommede som fór utenfor stupene. Heldigvis ble ikke dette nødvendig. 

Rett etter toppen fikk Ole Kristen virkelig kjenne på det. Utmattelse rett og slett. Han måtte kjempe seg ned til The Cave der han fikk tilført etterlengtet oksygen som Morten hadde i sin tunge sekk. Etter tilførselen ble han selveste supermann, gikk rett fra guidene og tok igjen resten av gruppen som hadde fått disp til å fortsette nedfarten alene. 

Tiden og høydemetere gikk sakte men sikkert og gjengen kjempet seg nedover ledet av Tor Martin i front og Kristian bak. Flere fikk syra skikkelig i låra, deriblant Arne som etter hvert oppførte seg som Bambi på isen. Enkelte sekker ble fordelt og alle kom samlet til Camp. 

Der ventet Geir med smeltet vann til oss, noe som virkelig var etterlengtet for en dehydrert og utslitt gjeng. Takk for det Geir! Tor Martin ønsket å uttrykke et kunstnerisk innslag og fremførte en egenarrangert og oversatt versjon av julius-sangen til guide Julio.

Totalt nådde ti deltakere og to guider toppen:
Stein Roar, Erlend, Arne, Bergljot, Arve, Anette, Kristian, Tine, Ole Kristen og Tor Martin + Morten og Julio. 

20.1.2023.: Dagen før dagen

Dagen før dagen. Flyttedag til øverste camp, Camp Colera, på rett under 6000 moh. Etter en særs vindfull natt med telt som minnet mer om risteinkubatorer enn komfortable krypinn, stod en litt ekstra spent gjeng klar til å angripe de 500 høydemetrene som måtte forseres for å nå siste stoppested før et mulig toppstøt. Med vinden friskt i mot tok vi fatt på den drøye motbakken, som ikke skulle ende før vi satte føttene våre i camp. Helge beskrev den på et tidspunkt som unnarennet i Holmenkollen, men de fleste av oss er nok enige i at det er en grov underdrivelse. Vel framme i Camp Colera har åtte av oss unnet oss den luksusen det er å installere seg i det store dometeltet som er satt opp på stedet, vel vitende om at de tøffeste av tøffe fremdeles sverger til lav takhøyde og mindre plass i småtelt utenfor. Leirskolestemningen var imidlertid til å ta og føle på inne i domen, og alle bidrog med snøsmelting eller andre forberedelser før den store morgendagen. Værmeldingen ser heldigvis fremdeles lovende ut; det er opp til oss nå. Etter noen siste oppmuntrende formaninger fra Julio, krøp vi raskt i soveposene for å få mest mulig søvn (les: hvile) før alarmen ringer klokken 03:00 i natt. NÅ er vi spente. Og oppspilte. Nu, jävlar - nu kör vi!

19.1.2023.: Dagen før dagen, før dagen

Spenningsnivået er på topp, og enda høyere skal det bli. Dette har vært en laaang hviledag som er blitt brukt til finpussing av utstyr og mat til de to siste dagene. Noen har også nytet solen. I et uheldig øyeblikk tok vinden tak i en franskmanns liggeunderlag, heldigvis rakk Bergljot, i "innesko", og en annen å få tak i det før det var borte. En annen som også solte seg var Helge, men han måtte noe misfornøyd vike plass til telt for nyankomne til campen.

Av action i dag kan også nevnes at Julios telt holdt på å bli tatt av vinden. Julio, av alle! Takket være overvåkemhet fra Tine ble redningsaksjon satt i gang og teltet står nå fullt rigget.

Det fylles veldig opp her i campen med folk, det skyldes kanskje det gode været? Vi har hatt påskevær for n'te dagen på rad, og har stor tro på at det ikke blir været som stopper oss.  

Siste store informasjonsmøte er avholdt. Julio har forklart at vi "må sove med klærne på" i soveposen i morgen natt, i forkant av toppstøtet. Nå ser vi frem til å bli ferdig med dette.

18.1.2023.: For en dag!

WoW for en dag. I løpet av natten hadde det lagt seg litt nysnø på fjellene rundt Acuncagua. Vi våkner til strålende sol.  Ligger litt lenge i teltene.  Skal gå fra Camp 2 til Camp 3 (Colra) men ikke før klokken 11:00.  Hvert «par» i hvert telt er nå ansvarlig for egen mat.  Det smeltes vann, og menyen varierer lite - Musli med litt tilsatt varianter av nøtter og korn - valgfritt om den blandes ut med kaldt eller varmt vann  (varmt fra smeltet snø på primus) til frokost.  Det smaker ikke godt lenger - men næring må fortæres - den må ned 600 kalorier i en pakke er frokosten.

Alle klare klokken 11:00.  Noen har sovet godt andre ikke. I dag bærer vi alt utstyr hver enkelt trenger for toppstøtet opp til Camp 3 (Colra). Vi skal løfte oss fra ca 5450 moh til 6000 moh. Det er snø i fjellet og vi bruker stegjern som gir godt feste. Vi opplever rett og slett påskevær på turen opp til Camp 3. Selv om noen sliter mer enn andre - kommer vi i opp samlet tropp til 6000 meter etter 4:45 timer jobbing,  i noe som mer eller mindre var som unnarennet i Holmenkollbakken, kom vi frem. Vi stod å beundret utsikt fra Camp 3 i 30 minutter før vi nok en gang snudde for å returnere til Camp 2. De raskeste brukte 35 min på den returen til Camp 2.

Dagen i morgen (19) blir hvile i Camp 2.  Deretter er plan å gå opp til Camp 3 (Colera) den 20. januar. Vi skal sove litt, og håper å gjennomføre bestigning av Aconcagua den 21. januar. Tidlig start den dagen (trolig 04:30 ish) med hodelykt, og håper å kunne nå toppen ca klokken 14:00.

«Fyll livet med opplevelse», sa min far til meg dager før han døde noen år tilbake. Dette vi opplever sammen og individuelt er opplevelser - de står kø - er utfordrende - berikende - krevende - skaper minner og vennskap. Dronningen av Andesfjellene - Aconcagua heter hun, og rager 6.962  meter over havet.  Det er dit vi nå er på vei. Bestigningen er ikke klatreteknisk vanskelig, men høyde og vær gjør dette til en krevende tur. 30% fysikk og 70% vilje, sier guiden vår fra Argentina er suksesskriterier for å nå toppen hvis vær og høydesyke spiller på lag med oss.

Å være på tur i 25 dager sammen er spesielt. Vi har et felles mål, men er ulike personer med ulik bakgrunn; Forsvaret - Software og IT - Logistikk - Kreftforskning - AI og Databehandling - Utdanning og skole - Helse og Sykepleie - Media og kommunikasjon - Internett og mobilitet - Økonomi og Administrasjon - Reiseliv og Turisme. På få dager blir vi en sammensveiset gjeng.  Gruppa fungerer og det utvikler seg rask intern humor, gode diskusjoner, og empati mellom oss. Det er noen som bryr seg om deg og hvordan den enkelte har det, noen som deler et mål, et mål som det har blitt jobbet målbevisst mot over lang tid. Alle ønsker at flest mulig av oss lykkes. Likevel er det målet - fjellet - dronningen - vi har som felles mål. 

Vi har nå vært på tur i 17 dager siden vi reiste fra Oslo (vært i fjellet i 13 dager).  Det store spørsmålet er om vi klarer å lure «styggen på ryggen» som helst vil ta oss ned fra fjellet (det er hva kroppen forteller deg). Uansett toppen er sekundært, primært skal vi alle komme ned på en trygg måte. Vi er spente på form, vær, om lykken står oss bi.  Dronningen av Andes har så langt lagt tilrette for oss. Vi er ved god helse, og i samlet i tropp skal vi straks for å hilse på henne. Håper hun tar oss imot med åpne armer når vi kommer på visitt den 21 januar. 

Målet er nært

17.1.2023.: Akekonkurranse

Flere kunne fortelle om en god natt søvn og noen ikke. Vi har vel lært at vi på ingen måte blir synkron i tilpasning til nye høyder.

I dag var dagen vi skulle ha bæredag til Camp 3 (Camp Colera), men i stedet fikk vi kontrabeskjed og tok en hviledag i Camp 2. Hmm, hva gjør vi da, et par meter fra stranda, uten internett og i en camp der det er kaldt og vindfullt ute og for varmt i teltet.

Bergljot tok initiativet til en akekonkurranse for dem som hadde pust nok til å gå frivillig et par ekstra høydemeter. Konkurransen ble vunnet av Anette som fant den vinnende teknikken med hodet først, på magen.

Stein Roar, Morten og Jøran tok på seg oppdraget med å bytte ut.. (har tenkt lenge på hva jeg skulle skrive her men gikk for..) bæsjeteltet. Det gamle hadde sett sine beste dager og ble byttet ut med nytt telt med et alvorlig innslag av en IQ-test, men det gikk til slutt. I tillegg har vi startet med å smelte snø da det er slutt på rennende vann. Dette er en tidskrevende og slitsom jobb.

Vi har også i dag vært samlet i fellesteltet for gode samtaler der folk har kommet og gått. Mange tema har vi vært innom, de jeg tør skrive om er: Argentinsk politikk, forskjell på italiensk og argentinsk pizza, Viagra i høyden mm. Kristian har jobbet med en ny festeanordning for sitt drikkesystem og har fått kyndig hjelp av Julio, som faktisk har en egen liten fabrikk som produserer ryggsekker. Tine er mer bekymret for om hun må barbere alt hår på venstre side siden hun ligger an til århundrets floke. Forhåpentligvis har vi alle samlet nye krefter til morgendagen da vi setter kursen oppover igjen. 4t opp og 1t ned. For min del må jeg si at det røyner på, men det er godt å se at det er lys i tunnelen og at jeg snart kan klemme Hilde igjen. Hilser til alle kjente.

Jøran (ja, fingern har det bra)

16.1.2023.: Flytting til Camp Guanacos

Kraftig vind hamra laust på teltveggane våre gjennom natta. Kanskje eit varsel om kva vi har i vente dei neste dagane. Ute er himmelen klar, og dei som må ut i eit nødvendig ærend får oppleve dette trolske natteventyret.

I dag er alle førebudde på å flytte til camp 2, nesten 500 høydemeter opp. Turen gjekk vi for eit par dager sidan, og alle veit kva det vil krevje av oss. Den fyrste stigninga er lang og seig, og høgda tilseier at her er tempoet meie enn seint, kanskje kring 600 til 800 steg i timen, og seinare vil det gå dess høgre vi kjem. I dag som tidligare er det eit stille tog i djup konsentrasjon om plassering av desse noko klubbete fjellskoa.

Så bryt Kristian freden med ein liten quiz. Ikkje alle har pust til å delta. Til eksempel vil han ha svar på kva for flagg i verda som ikkje har rødt, kvitt og blått i flagget sitt. Erlend treng ikkje lange tida til å kome med svaret.

Etappen i dag er ikkje den lengste, men høgda merkast. Nokre treng meire tid enn andre, og mot slutten måtte det deling til. Framme på vår camp 2, hadde klargjering av våre telt fyrste prioritet. Sol og ein ubeskrivelig natur måtte sjølvsagt forevigast. Kristian og Tine fann ikkje ein tilfredsstillande teltplass, så dei opparbeidde like så godt ein ny ein. Likevel fekk dei tid til å øve inn eit stunt som dei skal ha oppvising på når toppen er nådd.

Då tek vi kveld, høgt svevande over skylaget dykk andre må leve under.

15.1.2023.: Hviledag i camp 1

Etter en tøff bære/aklimatiseringsetappe opp til camp 2 i går, gjorde det godt med en hviledag i camp 1 på om lag 5000 meter. Det er stor variasjon på hvordan vi merker høyden. Noen har hatt skikkelige dårlige dager med hodepine, fatigue og null matlyst. Andre har ikke hatt noen symptomer på høydesyke. Muligheten til å leie bærehjelp ved behov mellom campene er verdsatt. Tempoet som porterne holder opp bakkene med tunge bører er imponerende. De er også veldig hyggelige og profesjonelle.

Flere av oss hadde bygget opp et solid søvnunderskudd, og de fleste køyet rundt kl. 20. Tilbakemeldingen til guidene var at søvnen gjennomgående var bra. Kristian og Tine var imidlertid ikke så fornøyd med å ha fått doteltet til en annen gruppe rett ved siden av eget telt. Det er krevende å sove godt når man tisser mellom 1 og 2 liter om natten. Man blir fort dehydrert i høyden, og vi drikker mye vann. Man får lett følelsen av at det renner rett gjennom kroppen. Tisseflasker hjelper på om natten, men det gjelder å ha kontroll på når det er fullt. Har man bare 0,3 liter igjen å gå på, bør man helst ha en back-up plan. Det er ingen fornøyelse å gå ut av teltet så kaldt og vindfullt som det er om natten.

Etter en solid frokost med frysetørket müsli, ble tiden brukt til lesing, lydbøker, slarving og annen  avslapping. Alle føler seg vel nå, og vi ser frem til flytting til camp 2 i morgen. 

14.1.2023.: Bæredag til Camp Guanacos (5400 moh)

Etter en lang natt med mye hvile, men ikke fullt så mye søvn for de fleste, startet første dag i Camp 1 på nydelig vis. Frokosten ble tilberedt og fortært under skyfri himmel, og drikkeflaskene kunne fylles rett fra den vesle bekken nedenfor campen. (Når hver tursekk skal inneholde minst tre liter væske er det deilig å slippe å smelte snø…)

Startskuddet for dagens etappe (det vil si, et entusiastisk «Let’s go, chicas!» fra Julio) gikk litt over klokken ti, og målet var intet mindre enn Camp Guanacos på over 5400 meters høyde - med sekker fulle av mat, snacks og utstyr vi vil komme til å trenge videre oppover i fjellet. Gjengen virket å være i strålende form, og før vi visste ordet av det hadde vi nådd toppen av den første, eviglange monsterbakken. En flatere strekning fulgte, og snart var det tid for «lunch with a view». Og for en «view»! Med sørvestlige Andestopper i front og toppen av Aconcagua, samt store deler av ruten mot toppen, bak oss, koste vi oss med Real turmat eller ost og pølse. Ja, også Husmann knekkebrød fra Wasa, da.

Vinden gjorde derimot sitt til at vi ikke ble sittende å late oss for lenge. Vi skulle jo tross alt nå nye høyder i dag. Et betydelig antall små skritt (og et ubetydelig antall kilometer) senere, kunne vi skimte skiltet med en liten påtegnet Guanacos. Camp 2 var nådd. Sekkene ble tømt, og slitne, smilende fjes, klemmer og «high fives» gjorde at vi nesten glemte å beundre den fantastiske utsikten.

Turen ned igjen til Camp 1 bestod delvis av balansetrening og mer eller mindre elegante Telemarknedslag i dyp snø, men var raskt unnagjort. Nå vet vi hva som venter oss neste gang monsterbakken skal overvinnes. Høyden tåler vi, og etter en hviledag her i Camp 1 - ja, da skal vi nok en gang være klare.

13.1.2023.: Vi forlater BC livet og luksusen

For en dag! Vi har forflyttet oss til Camp 1, 5000 moh og I et helt fantastisk vær! Skal vi beskrive det enda bedre, så gir dagen vibber til suverne påskedager! -Helt til solen nå har gått ned, temperaturen synker raskt her opp. Med skyfri og snart stjerneklar  himmel, kan vi nok vente oss en kald natt.

Men dagen ble bratt for mange . Dog akkurat like bratt som for to dager siden da vi bar 15-22 kg bagasje opp de samme 800 høydemetrene. På en strekning på knappe 3 kilometer. Mulig skyldes det litt at vi alle så frem til lettere sekker, men oppdaget raskt at de både ble like voluminøse og nesten like tunge som sist. Nye 20 kg skulle forsere og traversere enorme mengder morenemasser delvis i kant av brefallet, dels oppå den grusdekkede breen. Morten - med tilnavnet Gordo, og Julio toppet vekten  med 32 kg i sekker. Og i ryggen varmet i solen! 

Kanskje er det muldyrskoene som gir oss godværet og snur vinden slik at den nå kommer fra øst? Vi håper det fortsetter, ny vindretning lover godt. Vi må samtidig innrømme at de fleste av oss lot oss friste av litt “luksus” i dag, og fikk teltene båret opp OG satt opp - deilig. 

Gjengen er slitne og ny høyde merkes. De fleste har allerede krøpet inn i teltene og forbereder bæredag til Camp 2 allerede i morgen, nye 400 hoydemetere opp. Her i høyden er det nå slutt på tilgjengelige do-er og “dritten” må samles opp i hundeposer og fraktes ned igjen. En fin greie naturmessig, og litt uvant…

Spesiell hilsen til Marienlyst skole og spesielt all herlig «ramp» i 4A, B og C, og 6C. Hold fokus!

12.1.2023.: Hotellfrokost

Etter flytting av utstyr opp til  camp 1 i går har vi  hviledag i bc i dag. Frokost var som vanlig av hotellstandard med eggerøre, bacon, ostesmørbrød,  kaffe +++. Lunsj besto av en vegetar suppe/gryte og hermetisk pære til dessert. Middagen var som vanlig 3 retters med kylling og ris som hovedrett 

Av dyreliv ble Erlend omringet av en flokk med rev når han var ut på nattlig ærend. Revene vurderte antageligvis om det var ett brukbart måltid, men tapte stirrekonkuransen med Erlend og lusket videre etter ett lettere bytte. Revene er også hovedmistenkt for å ha gnagd av stroppene av den ene gåstaven til Arne. Revene bør imidlertid passe seg da Arne har erfaring med revefangst på Svalbard.

Dagens aktiviteter består av korte akklimatiseringsturer, spising, dusjing, negleklipping, kortspill, boklesing, oppdatere SoMe når wifien innimellom virker, utstyrskontroll og pakking for morgendagens flytting til camp 1. 

I forbindelsen med pakking oppstår vanskelige avveininger mellom nyting og yting. For eksempel lurer Tor Martin fælt på om det er verdt å bære med seg 2 bokser med 0.31 liters Cola opp til camp 2.

Dagen avrundes med utdeling av hestesko (muldyrsko) som Kristian har samlet inn på veien opp til BC for god lykke på fjellet. 

Stein Roar 

11.1.2023.:  Bæredag til camp 1

I dag våknet vi til skyfri himmel og sol og som vanlig nydelig frokost her i Base camp.

Hilde måtte dessverre reise ned fra fjellet på grunn av medisinske årsaker i dag og vi kommer til å savne hun veldig i gruppen. Hun fikk heldigvis en guidet helikoptertur i fantastisk vær over fjellene her på vei tilbake og er nå i Mendoza.

Rundt kl 9 satt vi i marsj mot camp 1 på 5000 moh. med utstyret som vi pakket klart i går. Vi har hatt en fantastisk fin, men også tøff dag, alle har fått kjenne litt på høyden og mestring. Vi har gått 800 høydemeter og brukte ca 6 timer opp og 2 timer ned. Det har vært en krevende etappe med mye bæring, men alle fullførte turen både opp og ned. Julio ledet som vanlig an i front og styrte tempo rolig, men Bergljot som har masse energi og iver på lager og smiler hele veien syntes det godt kunne gått litt fortere. Geir og Arne er like lette på foten opp som ned og vi andre i gruppen håper vi er like spreke når vi er 65 og 72. Sprek gjeng som er på tur!

Den siste bratte bakken før camp 1 var tøff på vei opp, men en lek å ake ned igjen på beina i grus og stein. Videre på turen nedover ble det utvekslet rundt 15 ord totalt, tydelig sliten gjeng på vei ned til Basecamp. Nå er vi klare for ny treretters middag før det blir tidlig kveld og hviledag i morgen.

Vi har også møtt 5 andre nordmenn i fjellene her blant annet et par bergensere som Erlend mente hadde skyld i det sjeldne regnværet vi har opplevd.

Hilser hjem til alle som følger med : )

Tine

10.1.2023.: Hviledag

Endelig - dette var smått etterlengtet! 
Samtlige satt stor pris på en god og lang natt i teltet og late-start. 

Til frokost ble det servert egg&bacon, enkelt ostesmørbrød og havregrøt ala Plaza Argentina. Det var gledelig at natten gjorde godt for Erlend sin form og at appetitten var tilbake. Samtaletemaene under måltidet var hvorvidt gjengen videre ønsker bærehjelp av noe fellesutstyr eller ikke, stadig kondens i teltene og at Jøran hadde byttet plaster på fingeren sin. Han har fortsatt litt vondt, men er heldigvis ved godt mot. Julio nevnte også at han ikke var særlig begeistret over at alarmen i teltet til Jøran og Hilde stod og ringte i gode 45 minutter på morgenkvisten. 

Selv om det er hviledag valgte de fleste å gå en liten aklimatiseringstur. Før lunsj gikk Tine og Bergljot på slettene i Plaza Argentina, mens Kristian, Geir, Stein Roar, Anette, Tor Martin, Arve, Jøran og Arne gikk opp til 4444 moh. 

Etter en god lunsj ble vi gjenforent med fellesutstyret og high-mountain utstyret vi skal bruke i minusgradene i fjellet. Det ble ompakking fra dagstursekk og bag til storsekkene som vi nå skal benytte videre. Fra nå av skal teltutstyr, mat og brennere fraktes for egen maskin. Sekkene på opptil 20 kg vil nok kjennes godt i høyden! Kristian mente sin var opptil 25, men det trodde ikke de andre på...

Etter pakkingen gikk samtlige gjennom en obligatorisk helsesjekk. I et lite telt ble blodtrykket målt, hjertet og lunger ble lyttet på og generell helsetilstand ble avdekket av en lokal fjellege i skitten jeans og hullete boblejakke. Alle bestod sjekken, men Helge fikk melding om å ta av seg gifteringen ettersom hender og finger vil hovne opp i høyden. 

Rett før middag ble det gjennomført opplæring i bruk av tensoplast i ekte forsvarsstil av Kristian, med tilhørende skarp demo på føttene til Tine. 

Til middag ble det servert grønnsaksuppe, svinenakke og sjokoladerullekake. Det var livlig stemning under hele måltidet! Ole Kristen ytret at han var bekymret å ikke komme ned i tide til body scrub-time, mens Tor Martin fortalte om da han forsøkte å kjøpe hundeposer på et argentinsk supermarked. Med litt kreativ miming, bjeffelyder og litt peking med et engasjerende kroppsspråk gikk det til slutt. 

Nå gjør alle seg klare for en forhåpentligvis god natt søvn før en krevende morgendag der vi skal klatre 800 høydemetere.

Fingers crossed!

Hilsen Kristian 

9.1.2023. Plaza Argentina - BC

Vandring mot base camp

Dagen startet 05:00, og 0615 serverte Naver en smakfull frokost med fylte pannekaker, pølser og eggerøre. 

Det var stor spenning i leiren etter regnet i går. En elv skal forseres rett etter campen, og ryktet gikk om vann til midjen og sterk strøm. Vi hadde forberedt oss godt med sandalene klare, tørr truse i dagstursekken og muldyr i beredskap. Det ble litt antiklimaks da vannet var knehøyt, og mens vi andre skiftet til sandaler var Helge klar og forserte elva målrettet og bestemt. 
Etter et friskt fotbad ser vi en liten gruppe med Amerikanere i samme ærend som oss ri over elva tørrskodde.

Rett etter elva vandret vi inni Arroyo Relinchos (Heste-vrinsk-dalen) som skulle lede oss opp og frem til dagens mål.
Naturens prakt åpnet seg for oss med vakre fjellformasjoner, litt vegetasjon og flere bekker. Og etter ca en time viste målet for ekspedisjonen, toppen av Aconcagua, seg hvit og skinnende mot den blå himmelen.

Bekkene var av svært varierende sammensetning på en skala fra rent friskt vann til sakteflytende leire, og ga oss mange større og mindre utfordringer med kryssing. 

Da vi var litt over halvveis bestemte naturen seg for å vise oss litt av sin kraft. Jeg hørte en svak rumling og etter et minutt så jeg bak en liten forhøyning 10-20 meter framme steiner bevege seg nedover - flytende. Guide Julio roper "Get back. Landslide". Det var et lite leire og steinskred, og vi kunne etterpå hoppe over leirebekken det hadde fulgt. Rett etterpå kunne vi på avstand se nok et skred mellom oss og amerikanerne som kom etter. Vår guide Julio roper advarende til amerikanerne mens vår guide og foto/film-mann Lars Petter sniker seg litt innpå skredet på trygg avstand for å fange det på video. 

Dyrelivet var ikke direkte yrende, men igjen så vi noen guanacoer pluss noen flotte små fugler og en fjellrev. Jøran stiftet bekjenskap med vegetasjonen da han skulle klappe den og kjenne hvor myk den (desverre ikke) var og pådro seg turens mest alvorlige skade til nå - torn i hånda. 

Etter å ha vandret rundt 6,5 time ser vi dagens mål, Aconcagua base camp "Plaza Argentina". Etter en times vandring til er vi der, og får en varm velkomst med kaffe og beverting. Arne fant QR-koden til gratis internett, Hilde fant ut at gratis dusj er inklutdert og etter å ha fått opp teltene nyter vi en treretters middag servert i et varmt messetelt på 4200m høyde. 

Nå merker vi høyden godt. Vi har pustet, drukket masse vann (som og skal ut igjen), men kroppen trenger tid å tilpasse seg, og vi ser fram til hvile i morgen for å tilpasse oss høyden.

Tor Martin

8.1.2023.: Gå sakte, puste, hvile, smile

Da er dag to av selve ekspedisjonen i dag. Det var litt kjølig da vi våknet, men solen kom frem rett etter frokost og varmet veldig. Kokken Naver vartet opp med en enkel, men innholdsrik og kjempegod frokost. 

Dagens etappe har vært rolig og behagelig i toppers vær. Underveis så vi guanaco, condor og mus. 

Morten og Lars Petter har lært oss de fire gyldne regler:

1. Gå sakte
2. Pust godt
3. Drikke
4. Smile

Nå har vi fått praktisert alle reglene, spesielt regel fire ble viktig da ettermiddagen ble veldig regntung. Heldigvis fikk vi satt opp teltene før regnet kom og heldigvis kom Kristian med kortstokken og reddet stemningen i fellesteltet. Vi glemte nesten at middagen ble forsinket :-). Regnet har stoppet og vi håper på oppholdsvær i morgen, Julio har ikke opplevd så mye regn som i dag i løpet av sine 30 år i Aconcagua!. Høyden er 3.250 moh og vi merker det litt, men alle er i god form. 

Arve

7.1.2023.: Vi er i gang!

Dagen startet med at flere våknet av et lite jordskjelv halv fire i natt. Det var bare 4.0 på Richters skala, men man kunne både høre og kjenne det godt. Dette skjer ukentlig fikk vi høre.

Innsjekk på Punta de Vascas (2.400 moh) gikk problemfritt, og i dag har solen ikke vært for sterk samtidig som det tidvis var en befriende bris. Hittil har vi vært veldig heldig med været, gårsdagens ettermiddagsbyge sørget for minimum med støv i dag. Gåturen har vært rolig og fin, alle er i god form. Noen er litt solbrente, men sånn skal det være. Eneste skade er Jøran, som har fått utvidet førstehjelp på et kutt i lillefingeren. Hele gruppen synes synd på ham.

På vei opp møtte vi en argentiner som ikke lykkes i å nå toppen, årsaken var snøstorm. Det rapporteres om mye snø i fjellene, men det er fortsatt mange dager til vi kommer så høyt.

Vi har sett firfirsle, småfugler, sommerfugl, gresshoppe og noe som Arne mener ligner på løvetann.
Det er veldig mye stein og grus her.

Hilsen Arve

6.1.2023.: Mot Andesfjellen

Det er så nærme!

I dag har vi forlatt varme Medoza og kjørt 2t oppover i fjellene. Først nå som vi kjører innover dalen med tusenmeter høye fjell på hver side innser vi faktisk hvor høyt Aconcagua med sine 6900moh faktisk er. Fjellene rundt oss er høye, men ikke i nærheten av så høy som dronningen selv.

På rundt 2600moh stoppet vi og begynte å pakke ut og rundt på tingene. Utstyr som skulle til Basecamp skulle i en haug. Helge, Arne, Geir og Tor Martin satt opp telt og modifiserte bardunene. Stein Roar og Erlend fyrte opp gassbrennerne. Maten vår skulle i bokser, mens teltene i tønner. Med andre ord ble det fort varmt oppe i toppen til Morten og Lars. Logistikk erfaringen til Kristian kom dermed svært godt med. Bagger skulle veies og kunne ikke overskride 20kg, isåfall måtte dem splittes opp i flere kollier. Ole Kristen, Bergljot, Jøran og Hilde var sylskarpe på grammene og romsterte rundt. Tannbørste her og en realturmat der.

Lokalguiden vår Julio ble værende igjen med utstyret for siste fiksing, mens vi dro til hotellet. For første gang sto vi uten en spansk talende person. Trodde vi. Da briljerte Tine med sine kunnskaper og reddet kommunikasjonen med hotellverten.

Anette hilser hjem til Mikael og gratulerer han med dagen!

I morgen skjer det. Da starter vi endelig å gå innover i Vascadalen!

5.1.2023.: Pakke og shoppe

Pakke og handledag. Siste hånden på verket. Vi har nå gjort de siste innkjøpene, så det vi ikke har med nå, blir ikke med inn i fjellet. Det er 39 varmegrader i byen. Deilig og litt varmt på en gang. 
Når det gjelder temperaturen så forventer vi ikke mye sympati fra et vinterkaldt Norge. De fleste er likevel enige om at det er litt varmt. 

Vi avslutter dagen med en fin middag, vel vitende om at det er lenge til vi kan nyte tilsvarende luksus. 

I morgen er en ny pakkedag, da alt skal gjøres klart til å transporteres innover i fjellet. 
Rapporterer om god stemning, fra en spent og entusiastisk gjeng som er klar for fjelltur.

Se Anette og Bergljots videodagbok.

4.1.2023.: Vi har startet VLog

I dag kom det en liten hilsen i form av en youtube video!

3.1.2023.: Mendoza

2. januar har blitt 3. januar allerede. Amsterdam - Buenos Aires tar 13 timer og 25 minutter. Vi har enda 3 timer igjen til vi lander. 

Når vi er i Mendoza for å samle oss etter reisen har vi reist nærmere 34 timer. Nærmere målet, men mye arbeid gjenstår. 

Godfølelsen kommer snikende. Eventyret vi har gledet oss til pågår.
Klarer vi å finne fjellet på flight radar.

Klokken nærmer seg 18:00 lokal tid. Siste flytur før vi ankommer Mendoza. Flytid ca 2 timer. Vi har brukt tiden i storbyen siden vi landet tidlig i dag. Vært på busstur i 2 timer, og lang lunch. Temperaturen ute ble brått 30 grader. En noe medtatt gjeng fortsatt på havnivå setter kurs mot 2 dager med planlegging i Mendoza før vi begynner å jobbe med høydemetrene.

2.1.2023.: Avreise

Andre dagen i januar 2023. Første arbeidsdag i ett ny år for mange, - for en gjeng eventyrlystne fjellfolk er starten på arbeidsåret utsatt en måned. Klokken er 15:00 på Gardermoen. Innsjekking av bagasje. 23 kg + håndbagasjen går etter plan. Ansatte hos KLM (flyselskapet) er hyggelige. Smil hos alle i flokken. Lett nervøs stemning. «Hvilke fjell har du vært på?» «Hvor høyt ligger Base Camp?» «Er alle her?». Guidene fra Norrøna Hvitserk smiler og kjenner nok igjen stemningen. Alle på plass. Ingen syke. Mye fine folk. Reisen begynner.

Om 20 dager har kanskje noen av oss nådd toppen av det høyeste fjellet i verden hvis du ser bort fra fjellene i Himalaya. Aconcagua er målet - 6962 moh - turen hvor detaljene må være på plass, men hvor menneskene, kulturen, naturen står i fokus - sammen med planleggingen i opp til et år før avreise - det er selve opplevelsen. Aconcagua ligger i Argentina og er en del av Andesfjellene. Veien frem til fjellet går med fly fra Gardermoen via Amsterdam - Buenos Aires - til provins hovedstaden Mendoza.