12.04.2019
I mange år har jeg drømt om Nepal – landet med verdens høyeste fjelltopper, og ifølge ryktene, verdens triveligste mennesker. Nå skulle drømmen endelig bli virkelig – fjellområdet Annapurna sies å være utgangspunkt for noen av verdens flotteste fotturer.
Latteren sitter løst
På Gardermoen treffer jeg turfølget mitt for de neste 16 dagene, og allerede i sikkerhetskontrollen er isen brutt. I det vi setter oss på flyet føles det som vi er gamle kjente, latteren sitter løst og magefølelsen sier meg at dette blir en herlig tur!
Kathmandu, en eksplosjon for sansene
Vel fremme i Kathmandu blir vi møtt av gutta som skal lose oss trygt gjennom turen; hovedguiden Lakpa og hans venn Sures. Verdens blideste gutter gir oss en varm velkomst – nesten så vi glemmer at vi har vært på reisefot i 16 timer og egentlig bør være slitne. Den kaotiske Kathmandu-trafikken gjør inntrykk på meg (flere ganger underveis priser jeg meg lykkelig for at det ikke er jeg som kjører!).
Pokhara – Kathmandus lillebror
Neste stopp er Pokhara – som er Nepals nest største by, og ligger flott til ved innsjøen Phewa. Ren og pen, og merkbart renere luft enn i Kathmandu. Pokhara er en fantastisk by for alle som er glade i aktiviteter; her kan man leie båt, sykler, paraglide og mye mer!
La fjellturen starte!
Etter å ha unnagjort ytterligere sightseeing og litt shopping, klødde det i alles bein – nå var vi klare for å starte det vi jo var her for; fottur, og veien mot selveste Annapurna Basecamp!
Vi kjører et par timer til Naya Pul, og her møter vi bærerne våre, som skal sørge for at det eneste vi trenger å tenke på, er vann og snacks i dagstursekken. Disse gutta praktiserer en (for meg) litt annerledes bæreteknikk; i stedet for å bruke remmer og hoftebelte, knyter de 2 og 2 bagger sammen, fester et slags belte – og bærer med panna! Fascinerende – og ifølge dem selv mye lettere. Jeg fikk testet dette selv, men tror jeg fortsatt foretrekker min trofaste tursekk.
Fjellandskapet åpenbarer seg: Jindhagi ramailo tza!
Vi begynner fotturen på gode veier, men snart er vi inne i Annapurna Conservation Area og underlaget endrer seg - og fjellandskapet åpenbarer seg. For en utsikt! Mobilene fiskes frem, og det knipses villig vekk. Det varme været sammen med den fantastiske naturen heiser humøret til topps. Allsangen runger, vi synger norske hits og nepalske viser om hverandre, lærer hverandre enkelte ord og strofer. «Nå koser vi oss!» er en strofe som stadig gjentas. Eller som våre nepalske venner sier; «jindhagi ramailo tza»!
Bademuligheter i godværet
Vel fremme i Tirkhedunga får vi høre at det er bademuligheter i elva vi ser under oss. Fortsatt varme etter en lang dag er vi ikke vonde å be; vi løper ned, river av oss klærne og kaster oss ut i det (is)kalde vannet. Vondt, men samtidig litt godt – og en magisk avslutning på vår første turdag.
Skikkelige sherpatrapper!
Veien videre byr på trapper – flotte trapper, bratte trapper.. mange trapper! På vei mot Ghorepani prøver jeg å telle, men mister raskt fokuset her jeg stadig blir forbigått av 7-8 – åringer på vei til skolen. De går disse trappene opp og ned – hver dag! Og det ser så lett ut.. selv blir jeg i overkant svett, og lykkefølelsen kommer virkelig når Lakpa roper på godt norsk; «pause!». Jeg kjøper en kald cola, og setter meg ned sammen med Sures som kan fortelle at i dag forserer vi godt over 3000 trappetrinn! Noe som er betegnende for ruta skal det vise seg; strekket fra Chomrong til Dovan er også trappebelagt, 2064 trinn, for å være nøyaktig. Nedover går det greit, men min gode turkamerat Sjur utfordrer meg samtidig til konkurranse når vi skal opp igjen uken etter – førstemann opp! På toppen av alle trappene, venter det heldigvis en belønning – hele Annapurna området åpner seg, med hvitkledde 7000 – og 8000 – meters topper så langt vi kan se.
Makan til soloppgang!
Allerede på dag nummer tre, er vi ved et av stedene jeg har hørt mest om – Poon Hill (søk det opp på Instagram, det er magisk!). Her skal vi se soloppgangen, noe som krever at vi kommer oss ut av soveposen allerede kl 04:30. Vi ikke alene der vi går, i lyset fra det som må være minst 100 hodelykter. Spente, trøtte, men fortsatt like glade. Vi er på eventyr. Vel fremme i mørket ser vi ingenting, og akkurat nå lurer nok enkelte på hva vi er med på. Kl. 06:25 står sola opp – og wow! Maken til soloppgang og lys har ikke jeg noengang sett – og basert på lydene rundt meg, er det flere som har mistet pusten.
Omringet av fjell
For hver dag vi går, kommer vi nærmere hovedmålet, Annapurna Basecamp (4130 moh). For alle de som reiser hit for å klatre, er dette utgangspunkt for turen opp til verdens 10. høyeste fjell, 8091 meter høye Annapurna 1. Heldigvis er det lademuligheter på alle tehusene vi overnatter, for kameraene brukes flittig hver eneste dag! Stadig nye fjelltopper kommer til syne; Macchapucchare (kjent som Fishtail, det hellige fjellet som ikke er lov å bestige. 6997 moh), Dhaulagiri (8167 moh), Annapurna South (7219 moh). Naturen er spektakulær, og dyrelivet er rikt.
Deilig mat i godt selskap!
Trappene blir stadig flere, og vi er på beina 6 – 8 timer daglig – så heldigvis spiser vi godt hver eneste dag. Frokosten består ofte av toast, stekte poteter og egg, og til middag får vi den nepalske spesialiteten Daal Bhat (linser, ris, grønnsaker). Smakfullt, og alltid nok mat. Men prikken over i`en er lunsjene, her får vi variert og god mat, jeg blir stadig imponert over hva de klarer å lage her. Det er også mulig å kjøpe både snacks og vann/brus på nesten alle stedene vi stopper, i tillegg til enkelte nødvendigheter som f.eks dopapir.
Et virrvar av høydepunkter
Høydepunktene er så mange at det er vanskelig å trekke frem bare noen – men i tillegg til Poon Hill, er det virkelig stort å nå Annapurna Basecamp. Rekordtidlig avgang kl. 04:00, på med hodelykter og av sted – og en mektig følelse når vi endelig kommer frem. Både fordi vi har nådd målet, og fordi vi er midt i smørøyet når det gjelder utsikt over fjellene!
Varme kilder og ungdommens fontene
De varme kildene vi finner i Jhinu Danda er også noe helt eget – etter en uke på tur er det ingenting som slår et iskaldt bad i fossen, før vi kunne ta med litt godt i glasset og sette oss i et oppvarmet basseng. Underverker for slitne muskler!
Stråler av livsglede
Det gjør også inntrykk å se hverdagslivet i Nepal. Her er mange selvforsynte med mat, og dagene går til å jobbe på egen jord, med ikke helt oppdatert utstyr. Men likevel utstråler alle vi treffer livsglede, humør og vennlighet, alle hilser, spør hvor vi kommer fra, og noen byr på bananer, mens andre vil vi skal smake på deres egenproduserte vin. Et folk man blir glad i!
Nepalesisk kultur og underholdning
Turen går mot slutten, og når vi kommer frem til Dhampus, føles det som vi kommer til himmelen. Etter mange netter i sovepose på tehus*, er det en utrolig følelse å se at det er do (europeisk klosett, som det heter i Nepal – helt vanlig do til å sitte på) og dusj på rommet, og å få sove under en deilig dyne. Til kvelds fikk vi også nepalsk kultur som underholdning – den lokale dansegruppa kom og lærte oss nepals folkedans. Virkelig en flott avslutning på dagene i fjellet!
* Et tehus gir oss overnatting med enkel standard. Små rom, med 2 senger, og ikke noe mer. Felles toalett og dusj på samtlige, egen spisesal og eget område for lading av telefoner/kamera. Wifi finnes overalt, men vær oppmerksom på at både dusj og wifi/lading koster ekstra, og prisene øker jo høyere opp i fjellet vi kommer
Det gode liv på tur
Vel fremme i Phedi ble vi hentet – og under kjøreturen tilbake til sivilisasjonen kikket vi mer bakover enn fremover, allerede her begynte vi å savne fjellene, turene, DaalBhat`en og det gode livet på tur. To ting var vi alle skjønt enige om; at denne turen er Nepals mest besøkte forstår vi godt – her får vi valuta for pengene! Og Nepal har gjort inntrykk, en dag skal vi alle tilbake.