Simienfjellene i Etiopia - For et land, for et folk, for en natur

Ai, ai, ai, ETIOPIA, altså! 

For et land, for et folk, for en natur.  Ikke rart jeg gleder meg som en unge til å reise ned igjen.

På flyet ned denne gangen satt jeg ved siden av en fyr fra Eritrea som hadde flyktet til Sverige for 30 år siden. Han fortalte at han ikke tør å besøke hjemlandet, men reiser til Etiopia flere ganger i året. «Hvorfor det?»,  spurte jeg. «Dom är så snälla, väldigt snälla», svarte han med et stort smil om munnen. Og det er akkurat den følelsen man sitter igjen med etter et besøk til dette vakre landet øst i Afrika. Det er de blide, vakre menneskene som sitter best på netthinna.

Etiopia er et stort land, det nest mest befolkede landet i Afrika, med over 100 millioner innbyggere. Og ikke nok med det, det eksisterer over 80 ulike folkegrupper der. Ikke rart det er en utfordring for ledere å styre landet. I tillegg har de mange naboland å hanskes med, blant annet Eritrea som de har vært i krig med i mange år. De siste åra har Etiopia hatt en statsminister som har forsøkt å ta tak i forholdene i landet, for å prøve å skape et tryggere samfunn både innenfor og utenfor grensene.

Et dramatisk landskap

Når vi kommer ned der, får vi en liten rundtur i Addis Ababa før det bærer rett til fjells. Vi skal til Simienfjellene nord i landet, et fjellmassiv som har fått sitt spesielle landskap av vulkanutbrudd og erosjon gjennom mange millioner år. Et område som minner om Grand Canyon, et høylandsplatå med bratte fjellsider og klippekanter, et dramatisk landskap.

Simienfjellene: Et enormt skue

Heldige meg har med meg min tredje gruppe, alle spente på hva landet har å by på. De fleste med en stor forventning om å oppleve flott natur. Jeg smiler litt for meg selv; det blir lett. Er det noe som vil bli oppfylt, så er det nettopp det. Allerede første dagen, etter få minutters vandring får vi en utsikt som tar pusten fra de fleste. Denne gangen lå tåken tungt over trærne. Men ingen fare, vi skal vandre langs denne klippekanten i to dager, og jeg vet at tåken vil lette før eller senere. Og der, får vi det første synet av landskapet 1000 høydemeter under oss. Et enormt skue.

Simienfjellene ble nasjonalpark allerede i 1969 og kom på Unesco sin verdensarvliste i 1978. Mye på grunn av den spesielle geologien, men også fordi området har et rikt plante- og dyreliv. Det finnes mange endemiske arter her, det vil si at de finnes bare i dette området.

Noen av disse artene er vi så heldige å se på denne 9 dagers vandreturen. Allerede første dag, går vi rett inn i en Geladaflokk, som kommer løpende over veien. Her har vi stor sjanse for å få et blinkskudd på nært hold. Men gjestene må passe seg og ikke gå for nærme. En irritert fjellbavian kan bite, og da er sjansen stor for rabiessmitte og man må ut fra fjellet. Dette er alle informert om og holder klokelig avstand og ro. Litt uvirkelig å se disse nære slektningene våre sitte og spise gress med fingrene. Og tankene går til Lucy, verdens eldste menneske som vi så dagen før på museet i Addis Ababa, det eldste som er funnet med oppreist bekken, definisjonen på datidens mennesket.

I steinbukkens tegn

I skogsområdet ved kanten av høylandet skjuler det seg mange hemmeligheter, og her finner man faktisk stadig nye arter. Det er mye urørt natur her, og det er ikke lenge siden man oppdaget løver i disse skogene i Simienfjellene. Men både løver og leoparder er sky, og minimal sjanse for å se på denne vandringen. Større sjanse er det derimot at den etiopiske steinbukken, Walia dukker opp i steinrøysa. Guidene våre kikker spent over kanten både en, to og tre ganger, og der, endelig står den der, majestetisk og kikker på oss. Den svikter ikke.

Den etiopiske ulven derimot sviktet med sitt nærvær denne gangen. Den er sky og det finnes ikke så veldig mange igjen av den, men det er sjanse til å se den på første delen av turen.

Fulglelivet er også rikt. Over oss er det svarte og hvite tykknebbravner som leker seg i vinden og venter på godbiter vi legger igjen etter rasten i gresset. Disse lever også bare her i Etiopia. Ellers dukker lammegribbene frem, når vi kommer over et dødt dyr ikke langt fra stien.

Fakkelliljene med sin ildgule farge og røde topp står også elegant i lia, og er et yndet fotoobjekt for de ivrige fotografene i gruppa. Her blir det tatt opptil 1500 bilder på turen og en stor redigeringsjobb venter i etterkant.

På Afrikas tak

Dette fjellområdet i Etiopia kalles for Afrikas tak, med topper på over 4000 meters høyde, deriblant Etiopias høyeste fjell, Ras Dashen, eller Ras Dejen, som den også kalles. Direkte oversatt betyr det «overhodet». Og det er riktig, den er et hode høyere enn toppene rundt, med sine 4550 moh. Og dit skal vi. Det er ikke målet med turen, men en lang og flott dagstur. Den er også tung, for vi må forholde oss til høyden. Vi går sakte, og med litt klyving på slutten så er vi der, på Afrikas tak.

Man kan fint også velge å hvile beina denne dagen, noe flere valgte denne gangen.  

Vi er en stor gruppe på 18 personer med meg. Derfor har vi med oss et solid team; med guider, kokk, kjøkkenhjelpere, teltmenn og muldyrmenn. Og ikke minst, er vi pålagt av nasjonalparken å ha med «speidere», eller bevæpnede vakter som skal passe på oss. Hvem skal de jage? Ville dyr? Ranere? Nei, neppe. Det er mest for sysselsettingen sin del, også skal det vise seg at de er effektive til å holde barna unna, blant annet mens vi spiser lunsj. For etter toppturen endrer landskapet seg. Vi kommer lenger ned, i kvegdrift og landbruksområde, og der ser det ikke ut til at livet har forandret seg på 100 år. Det er et fattig jordbruksland vi besøker, og forskjellen på fattig og rik, forskjellen på dem og oss, blir veldig stor. Så stor at jeg tror at vi alle kjenner det på kroppen. Det er litt vondt. Det skal være litt vondt. Og ja, de tigger, hva annet kan man forvente når vi; «dollarglisene» kommer vandrende nedover lia. Men de er også nysgjerrige,  de har en sjarmerende nysgjerrighet.

Vi føler oss litt som «et vandrende sirkus» som etter hvert har en lang hale med innfødte etter oss.  Mange vil selge produktene sine, som i hovedsak er flettede kurver, andre vil bli tatt bilde av, mens noen bare vil ta oss i hånden.

Vandringen gjennom kulturlandskapet gjør noe med oss; vi er innom en skole, ser hvordan de pløyer marken og foredler kornet, og passer kyrne. Og man kan ikke annet enn å smelte når man hører en 4-åring rope «Salam» mot oss langt borte fra jordet og kommer løpende flere hundre meter bare for å ta oss i hånda. Denne nærheten gjør at man får lyst til å gi de denne pennen de tigger om. Det er jo enkelt. MEN, tigging genererer mere tigging, så vi holder igjen.

Side om side i elven

Mot slutten av vandreturen kommer vi ned til lavlandet (2000 moh), hvor etiopiere og nordmenn vasker seg selv og klærne side om side i elven. Man føler seg nesten som en av dem, vaskemaskiner og dusj virker fjernt og helt unødvendig. Lykken er stor når man ren og mett, etter en utsøkt lunsj laget av kokken i steinene i elva, får servert en rykende fersk kaffe på ekte etiopisk vis. Den etiopiske kaffeseremonien er en viktig tradisjon her.

Og, sukk, da var vandringen over, vi har opplevd en ubeskrivelig vakker natur, men det er likevel møtet med menneskene som sitter best; ropet fra gutten på åkeren og det enorme smilet fra jenta som har fått et håndtrykk fra en av oss. 

Jeg må tilbake…

- Hanne