03.27.2020
Jeg var heldig og fikk guide Hvitserk sin pionér-tur til Ecuador i november 2019, med regnskogen i Amazonas og de mytiske Galápagosøyene som høydepunkt. En tur som var god å ha i minneboken på dager hvor vår bevegelsesfrihet var høyst begrenset i noe som må ha vært verdens største dugnad!
Kanskje du kan forestille deg lukten av fuktig skog i Amazonas og smaken av nye og eksotiske frukter? Lytte etter den karakteristiske lyden til kolibri-fuglen som har opptil 80 vingeslag i sekundet og sangkoret til de lekne sjøløvene på øya Isabela. Føle varmen av geotermisk kildevann på kropp og sjel og den ekstremt finkornete hvite sanden mellom tærne, mens du forestiller deg sola som går ned i havet på Galápagos…
Vi var en gjeng spente nordboere som møttes i Quito, den nest høyest beliggende hovedstaden i verden på 2 850 moh. Byen ligger ved foten av den aktive vulkanen Pichincha (4 784 moh.) og en ser både Andesfjellene og den fantastisk vakre vulkanen Cotopaxi i det fjerne. Her står vanligvis sola høyt på himmelen gjennom dagen, mens kulden kommer krypende om kvelden. Den tynne dunjakken fra flyturen kom godt med og ble flittig brukt etter nattens frembrudd.
I Quito bodde vi på et utrolig flott kunsthotell, og Hvitserkere med fjellsko og dunjakker ble egentlig ganske opprømte over hvor fine rom de hadde fått. Alle rom var ulike og det ble ivrig farting mellom etasjene, for å få se veggkunst, hemmelige balkonger og andre detaljer.
Etter en god natt var vi klare for sightseeing i Quito som er Ecuadors hovedstad og landets raskest voksende by. Byplanleggingen klarer ikke å holde takt med økningen av innbyggere som nå teller 2,6 millioner mennesker, og utfordringer vedr. både transport og bolig er store. Vi ble vant med å stå og stampe litt i trafikken men det var fint å se hverdagslivet i en helt ukjent by og kultur fra bussvinduet. Patricio, vår lokale guide, fortalte og forklarte med stor iver og vi fornøyd med å få med oss «El Panecillo» som er flott utsiktspunkt og hvor statuen av helgenen av Quito troner, gåtur i Gamlebyen som står på UNESCOs verdensarvliste og til slutt selveste ekvator - «La Mitad del mundo» - midten av verden - som faktisk er Ecuadors mest besøkte turistattraksjon. Ekvator er den tenkte linjen som skiller den nordlig og sørlige halvkule. Denne linjen går gjennom Ecuador (derav navnet på landet), og jeg tror hver eneste en av oss fikk et bilde hvor vi står med en fot på hver side av ekvator – så klart!
Store kontraster
Fra Quito kjører vi østover mot grensa til nabolandet Peru. Det blir en dag med enorme kontraster fra kunsthotell og moderne byliv i Quito, via fjellene med små jordbruk og fattige bønder til regnskog og urbefolkning. Vi nådde elvebredden like ved solnedgang og varmen og fuktigheten slo imot oss da vi gikk ut av bussen. Skumring, det svake sollyset etter at selve sola er under horisonten, finnes ikke i Ecuador da landet ligger på ekvator. Mørket tok oss igjen på rekordtid! Men med hodelykter fikk vi losset både bagasje og Hvitserkere opp i små motoriserte kanoer. Vi satt sammen, musestille, og lyttet til jungelens utrolige lyder mens de lokale gutta navigerte kanoene stødig, både motstrøms og medstrøms. Det var både skummelt og spennende å gjøre denne turen i mørket, og vel i havn konstaterte samtlige at akkurat denne reisen på selveste Amazonas i tussmørket ville de ikke ha vært foruten. For en start på vårt opphold i Amazonas – blir ikke mer Indiana Jones en dette!
Amazonas er verdens største regnskog og utgjør over halvparten av klodens gjenværende regnskoger. Klimaet er ekstremt varmt og fuktig, og det er nettopp dette klimaet som gir grunnlag for den svært varierte flora og fauna. Regnskogen i Amazonas har utviklet seg uavbrutt i 15 millioner år noe som gjør at hver plante finner sin nisje tilpasset små variasjoner i temperatur, lys og fuktighet.
Norrøna Hvitserk bor på en økolodge ved elva Napo, som er en sideelv til Amazonas, verdens nest lengste elv. Økolodgen ble bygget etter initiativ av den lokale urbefolkningen Kichwa, og det er Kichwa-folket som driver lodgen i dag på en så bærekraftig måte som mulig. Her tilbyr de ulike dagsturer hvor vi lærer av folket som lever av regnskogen, og som besøkende blir en imponert og ydmyk over all kunnskap og historie som finnes her.
Naturfolket følger solen, og det gjør jammen Hvitserkere også, for da jeg tidlig en morgen gikk opp på en høyde overfor lodgen for å se dagen bli til, var jeg langt fra alene. Sammen fikk vi se solen stå opp over den majestetiske Amazonas med fargerike kolibrier som samlet nektar i blomstene rundt oss og den store sporvefuglen Montezumaoropendola som sanket biologisk materiale til bygging av sine karakteristiske reder som henger som enorme pendler fra de høyeste trærne. Morgenstund har virkelig gull i munn – også i tropene!
På dagene i Amazonas hadde vi Orlando som vår guide og læremester. Orlando er Kichwa og vokst opp i regnskogen. Han har en enorm kunnskap om trær, planter og frukter og lærte oss velvillig hvordan skogen både er deres matfat og medisiner, og ikke minst viktigheten med å bevare artsmangfoldet. Vi lot oss imponere over all kunnskapen til Orlando, og han sjarmerte stort hvor han elegant og barbent geleidet oss gjennom regnskogen, mens vi kom traskende bak iført høye gummistøvler og i en eim av kunstig myggspray.
Orlando tok oss også med til en lokal bosetting hvor vi fikk se hvordan Kichwa-folket bor i dag, hva de lever av og hva de spiser. Larver er en viktig proteinkilde blant naturfolket og de tøffeste av oss spiste levende larver, mens de fleste foretrakk å vente til de var stekt. Vi laget sjokolade av tørkede kakaobønner, prøvde oss på jakt med pil og blåserør, Piraja-fiske, gullvasking, besøkte en lokal skole med mer. Og innimellom besøk og opplevelser ble det massevis av tid til å kunne stille undrende spørsmål både direkte til Orlando men også til menneskene vi besøkte da Orlando kunne oversette for oss. Og en undrer mye når en får komme så nært på et folk og et liv så fjernt fra vårt eget – og reflekterer gjerne også litt rundt eget levesett, forbruk og hva som virkelig trengs for å ha et godt liv…
Dagene i Amazonas var fullpakket med inntrykk og opplevelser fra morgen til kveld og jeg har enda et glimrende bilde på netthinnen av en gjeng euforiske nordmenn som i hver sin «badering» fløt nedover elven Napo i blåtimen omkranset av regnskogen på begge sider med dens lyder og lukter. Lykken var komplett og opplevelsene og all læring i Amazonas innfridde til gangs!
Galapagos
Vi var klare for andre del av eventyrreisen og det var nok ekstra mye spenning, myter, barndomsdrømmer og forventninger til Galápagosøyene. Denne «forheksede» øygruppen i Stillehavet, ca. 972 kilometer vest for Ecuador, hvor store deler av både flora og fauna er enestående for øyene. Det var på disse øyene Charles Darwin hentet mye av sin inspirasjon og dokumentasjon til den moderne evolusjonsteorien.
På flyturen fra Quito, via havnebyen Guayaquil, til øya Baltra på Galápagos, ble det ivrig prat om alle mytene rundt øygruppen. Det helt unike fugle- og dyrelivet som mange gledet seg til å se, idéer om hvordan folk bodde her ute og hva de levde av. Darwinfinken, kaktustre, elefantskilpadder, haviguana og Galápagospingvin. Flere minnet NRK-dokumentarer i svart-hvit fra 60-tallet om denne eksotiske øygruppa i Stillehavet som vi nå var på vei til å få oppleve selv.
Å lande på Galápagos er som å komme til en annen verden. Klimaet, vegetasjonen, det karrige og vulkanske terrenget, lukten av salt sjø, den sterke sola og de bedagelige sjøløvene som finner seg til rette hvor det enn er skygge, helt upåvirket av en gjeng mennesker som vil forbi. «For et eventyrland» var det første jeg tenkte på, og en får virkelig følelsen av at her er det vi mennesker som er på besøk i dyrenes rike.
På turen fra flyplassen til Puerto Ayora på øya Santa Cruz passerte vi en massevis av elefantskilpadder. De har ingen naturlige fiender her og finnes i hopetall. De gikk fredløst og beitet mellom melkekyr og annet hushold – overraskende for de fleste av oss og en fantastisk flott symbiose å være vitne til. Naturen er utrolig!
Galápagosøyene kom med på UNESCOs verdensarvliste allerede i 1978, og i 2001 ble også det maritime reservatet tatt opp på verdensarvlisten og det med god grunn. Ca. 70% av flora og fauna på Galápagos er under vann og tiden vi brukte med maske og snorkel under vann var magisk. Skilpadder, sjøløver, koraller og fargerike fisker i hopetall. Lavatuneller og spektakulære formasjoner under vann, haviguanaer, haier og pingviner. Vannet er forholdsvis kjølig og veldig klart, og med våtdrakt var det en fornøyelse.
Over havflaten var vi vitne til et helt spesielt fugleliv, og det det spesielle med Galápagos er at av de ca 60 fugleartene som finnes her, er halvparten endemiske arter. De finnes kun her i hele verden! Jeg skal ikke skryte på oss at vi var en gjeng med ornitologer fra Hvitserk, men jeg tør å påstå at samtlige lot seg imponere over de fargerike fuglene. Tror de fleste av oss fikk med seg et bilde, kjøleskapsmagnet, badehåndkle, bamse eller en annen variant av en blåfotsule, «Blue-footed Boopy», som suvenir hjem til Norge.
Allerede ankomstdagen på Galápagos var det flere lokale Galapagenoer som kommenterte at vi var nordmenn. De fortalte oss at en av de første bosettingene på øygruppa kom fra Norge, og at det i 1920-årene var en liten koloni med nordmenn som søkte eventyr og et bedre liv på Galápagos.
Dette var et kapittel i norsk historie få av oss kjente til, og jeg ble nysgjerrig på å finne ut mer av den norske tilstedeværelsen på Galápagos. Fantasirike reportasjer i norsk presse hadde lokket med gratis jord og en sorgfri tilværelse i et tropisk paradis, og rundt 200 personer reiste fra Norge på fire ulike skuter. Lykken ble kortvarig for lykkejegerne fra nord, og etter tre år var det bare ni nordmenn igjen. Galápagos var ikke det grønne paradiset nordmennene drømte om…
I dag lever flere av norske etterkommere på Galápagos, og melkeutsalget i utkanten av Puerto Ayora heter «La Noruega». Ikke fordi det er norskdrevet, men fordi den første som begynte med meieriproduksjon på øya var Thorvald Kastdalen fra Askim.
Galápagos er «a little world within itself” som Charles Darwin beskrev det, og jeg kan ikke være mer enig. Et sted så ulikt alt annet, med et økosystem så verdifullt dog sårbart for menneskets tilstedeværelse. Turisme er livsnerven på Galápagos i dag og helt nødvendig for å finansiere naturvern og forskning. De lokale guidene på øygruppen har en enorm kunnskap om sin helt unike natur, og i tillegg til formidling driver de med viktig opplysning og spredning av akkurat denne kunnskapen.
På grunn av dagens situasjon med Covid-19, har Galápagos mistet all inntektsgrunnlaget sitt over natten. Naturen setter nok pris på en pause og pusterom, men på en øygruppe nesten 1 000 km fra fastlandet hvor det er strengt forbudt å høste fra naturen, er det mange familier som nå har det ordentlig tøft. Ca. 30 000 mennesker bor fordelt på øygruppen og lever faktisk av at vi kommer på besøk for å la oss begeistre og lære av naturen som de lever av å ta vare på.
Det er ikke den sterkeste av artene som overlever, og heller ikke den mest intelligente som overlever. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring!
Charles Darwin
Ann Elin Norddal :)