04.21.2025
Når hjulene treffer rullebanen i Alta er turen offisielt i gang. Vi - en gjeng glade skigåere fra Norrøna Adventure - klarer nesten ikke å vente på å komme ut av flyet og trekke inn den kalde vinterlufta. Sola står høyt på himmelen når vi pakker utstyret i taxien, og snart setter vi kurs mot Øvre Stilla. Spenningen ligger i luften – et firedagers vintereventyr på fjellski over Finnmarksvidda venter.
Jeg får ofte dette spørsmålet - blir du ikke lei? Svaret er fremdeles det samme - nei! Hvorfor kan jeg ikke svare på, men det er noe eget med Finnmarksvidda, det er helt sikkert. Her kan du lese om turen slik jeg opplever den.
Start - Øvre Stilla til Jotka Fjellstue
Landskapet åpner seg raskt idet vi forlater veien og glir inn i et vinterkledd eventyr. Første etappe er kort og enkel, kun åtte flate kilometer - en fin og myk start er bra for å teste ut både ski, sko og ben. Vi følger scootersporet, noe som gjør fremdriften lett. Sekkene er heller ikke så altfor tunge, da vi får både mat og sengetøy på fjellstuene, og det obligatoriske sikkerhetsutstyret fraktes i guidenes pulker. Tre vann forseres denne første etappen, og utpå ettermiddagen dukker Jotka Fjellstue opp i horisonten. Den tradisjonelle, røde hytta lyser opp som en lun havn i det hvite landskapet. Som en del av Statens Fjellstuer er Jotka åpen for gjester 365 dager i året, og her kan man komme inn i varmen og få servert tradisjonell samisk kost i en hyggelig atmosfære i tillegg til å overnatte. Betjeningen er ansatt av staten som oppsittere på hytta, og det er vanlig at driften videreførses av den samme familien generasjon etter generasjon.
Denne kvelden står rein tilberedt på tradisjonelt vis på menyen, og samtalen går lett rundt langbordet. Verten Lisa står for både mat og underholdning - vi får hennes egen historie fortalt på sjarmerende vis. Etter middag er det tid for turmøte, og vi går igjennon og planlegger neste dag før vi finner veien til køyene våre.
Langdistanse over vidda - fra Jotka til Mollisjok
Med 30 kilometer foran oss starter vi dagen tidlig. I løpet av turen tar vi faste pauser hver time slik at vi får i oss den næringen vi trenger, og ikke minst kan ta bilder. Et lett, hvitt slør av tåke brer om oss denne morgenen, og gir oss følelsen av mystikk idet vi spenner på oss skiene og gjør oss klare til å gå. Fra bjørkeskogen rundt hytta tar det ikke lang tid før vi er på den nakne vidda, mektig og åpen, hvite flater som strekker seg til alle kanter. Dagen starter med et svakt duvende landskap, og vi beveger oss nesten umerkelig opp og ned med terrenget. Men ingenting varer evig, og snart er vi på vei over Iešjávri - Finnmarks største innsjø - hvor vi går hele 11 kilometer av dagens etappe! Følelsen av uendelighet er over oss ganske snart; når vi ser sporet foran oss forsvinne i intet langt der fremme. Tåka har lettet nå, og den kjølige lufta gjør at en svak bris føles skarp mot huden, heldigvis har vi gode klær, og i dag kommer hetta på jakka til sin fulle rett. Vi kommer inn i en fin rytme, og smått om senn nærmer vi oss land på den andre siden. Vi glemmer hverdagen med sine e-poster og to do-lister, glir fremover på skiene, og bare er. Når vi endelig kommer på land står bare sjarmøretappen igjen, 7 lettgåtte kilometer i spredt bjørkeskog, over småvann og myrer. Jammen får vi se noen ryper også – trippende over snøen, som rullende snøballer nesten usynlige mot det hvite viddehavet, eller sittende i bjørka, speidende. De hører hjemme her på vidda.
Jo nærmere Mollisjok vi kommer, jo kaldere blir det, og solnedgangen begynner så smått å vise seg. Dagen er på hell, og vi er slitne i kropp og sjel etter mange kilometer og enda flere inntrykk. Men på trivelige Mollisjok venter en varm badstu - en velsignelse for stive muskler. Vi får både tid til å utforske nattens fasiliteter og slappe av litt før en velfortjent middag. Mollisjok fjellstue er en tradisjonsrik plass, og etter en lang dag på ski smaker maten ekstra godt. Her serveres gjerne både tradisjonelle retter og noe mer nymotens attåt, og vi lærer mer om hyttenes historie som viktige stoppesteder langs de gamle ferdselsveiene over vidda. Snart danser også nordlyset over himmelen – det føles nesten for godt til å være sant.
Mollisjok til Ravnastua over "Hundevidda"
En enkel køyeseng i en like enkel hytte har sjelden vært så fantastisk som denne natten, kroppen har fått sin hvile, og vi møter den nye dagen med (nesten helt) friske ben og godt mot. Vi har bedre tid denne morgenen - etappen er kun 6 kilometer kortere enn gårsdagens, men føles gjerne lettere, og vi bruker litt mindre tid. Vi inntar en god og næringsrik frokost, smører en romslig nistepakke, og plukker opp termosene som betjeningen har fylt med varmtvann for oss.
Nok en fin dag på vidda ligger foran oss, 24 kilometer på ski gjennom et øde, men vakkert landskap. Selv om vi følger den merkede scooterløypa, og det en gang i mellom dukker opp scootere, er det unektelig en egen ro her oppe, en følelse av å være i ett med naturen - hvor mektig den er og hvor små vi er. Vi starter igjen i bjørkeskogen, og går svakt oppover i vennlig terreng. I dag skal vi over "Hundevidda", et område kjent for å være spesielt værhardt, med en potensielt nådeløs vind. Mang en gang har både skigåere og scooterførere befunnet seg her oppe i tett snødrev og den tykkeste tåke, og har kunnet ha bare ett mål for øyet - å komme seg i hus. Men vi er heldige i dag - sola skinner og vinden viser ikke tegn til å dukke opp. Sikten er upåklagelig, og oppe fra høydedragene har vi atpåtil utsikt til Stabbursdalen Nasjonalpark med sine iøynefallende fjellformasjoner dannet av fjell på over 1000 meter - Gáisaene - som skyter opp av bakken i dette ellers så flate landskapet.
Det er få muligheter for å søke ly her på vidda, men omtrent halvveis dukker det opp noen små kulformasjoner, her finner vi en fin plass i sola, lager oss en snøsofa, og spiser en velfortjent lunsj. Det er ikke hver dag været tillater dette, men i dag har værgudene vært snille med oss. Vi jobber oss videre over "Hundevidda" etter lunsj, og underveis ser vi en og annen rein, luntende med hodet vendt nedover, på jakt etter dagens måltid - lav gjemt godt under snøen. Et magisk syn som minner oss på at vi krysser et urgammelt samisk landskap.
Tidlig ettermiddag ankommer vi Ravnastua, lunt beliggende godt nede i bjørkeskogen. Igjen nyter vi et varmt måltid, og runder av dagen i badstuen, hvor slitne kropper får litt velfortjent velvære.
Siste etappe - fra Ravnastua til Ássebákti
Siste dag er på 15 kilometer, men på tross av noen ekstra høydemeter denne dagen, og ett og annet gnagsår som murrer i sin sko, føles både beina og terrenget lett. Vi vet at vi nærmer oss slutten, og med det kommer en blanding av tilfredshet og vemod. Vidda har gitt oss noen av sine fineste dager - naturen, været og stemningen. Men vi skal ikke glemme å nyte denne siste dagen - og vi pakker som vanlig med oss en god nistepakke og har snacksen klar på innerlomma. Dagens tur går for det meste i vakker bjørkeskog, og det er ikke uvanlig å møte på rypa - selv om den hadde gjemt seg så altfor godt akkurat denne dagen. Vi glir opp og ned i et mer småkupert landskap enn vi tidligere på turen har opplevd, og tar våre vante pauser, og jeg kan konstatere at sjokoladen smaker akkurat like godt i dag. Siste del av etappen seiler vi ned en 5 kilometer lang bakke - for det meste slakk og veldig snill - det føles godt å få lønn for strevet med disse kilometerne vi unnagjør så raskt.
Plutselig er vi i Ássebákti. Det føles unektelig rart å være fremme, skiene skal pakkes sammen og en taxitur tilbake til Alta venter oss. Vi er oppspilte, men har samtidig en vemodig følelse - turen er jo over. Vi har ikke kjørt lenge før vi begynner å se tilbake på en tur fylt med opplevelser; vi har fått nye bekjentskaper, krysset hele vidda på ski, spist god mat, vært ute i allslags vær, hørt utrolige historier og mer til. Ikke minst har vi fått utrolige naturopplevelser. Vi er fremdeles på vidda når vi kjører tilbake, og innser hvor langt vi faktisk har gått på ski - vi ser mot det området vi har gått og får gåsehud på armene av tanken på at; der var vi! Finnmarksvidda er ikke bare et sted, men en følelse – en ro som sitter igjen lenge etter at skiene er pakket bort. Vi startet som en gjeng med sekker på ryggen og forventninger i tankene, og avslutter med minner vi bærer med oss videre. I det vi kjører ned fra vidda, roer alt seg. Turen har vært mer enn bare en reise, og vi kjenner allerede på en lengsel etter å komme tilbake. Takk for opplevelsen, og på gjensyn, Finnmarksvidda!
- Elise