04.10.2025
Fra majestetiske fjell og frodige daler til varme møter med lokalbefolkningen – "Peaks of the Balkans" byr på rå natur, dype kulturopplevelser og ekte eventyr. For meg ble dette mer enn en fjelltur – det ble en reise som forandret blikket mitt på en hel region.
Å jobbe i reiselivsbransjen – globetrotter som jeg er – gjør at jeg stadig dagdrømmer om fjerne, avsidesliggende hjørner av verden jeg vil utforske. Noen steder har en selvsagt plass på ønskelisten – ikoniske destinasjoner som har fanget interessen min helt siden barndommen. Jeg nevner fottur i Himalaya, vandring i ørkenen i Sahara, eller å utforske frodige strender og ville jungler i Amazonas, bare for å nevne noen. Dette er steder vi vokser opp med å høre om, lese om og drømme oss bort til – og med god grunn.
Så finnes det også andre destinasjoner – mer obskure, mindre besøkte – som ligger går under radaren hos reiselivsmagasiner og klassiske eventyrromaner. Dette er de ville, ukjente fjellkjedene i land vi kanskje aldri har vurdert å besøke – eller, om vi skal være ærlige, knapt vet noe om. Og likevel dukker slike reiser ofte opp i livene våre som ved en tilfeldighet, gjennom en samtale, et bilde, et tilfeldig forslag. De kommer som små gnister av tilfeldigheter, som dytter oss mot en reise vi ikke visste vi lengtet etter – og det er nettopp slik jeg finner meg selv i Kosovo for aller første gang, klar til å starte en av de mest unike og vakre fotturene jeg noen gang har gått, i en region av verden jeg knapt visste noe om.
Magien finner du på stien.
Den ukeslange fotturen jeg var i ferd med å starte sammen med min nye venn fra Kosovo, Adnan, er kjent som “Peaks of the Balkans”. Ofte referert til som P.O.B., snor denne flerdagsturen seg gjennom de imponerende og avsidesliggende "forbannede" fjellene og krysser tre land: nordlige Albania, vestlige Kosovo og sørøstlige Montenegro – tre land jeg aldri hadde vurdert å besøke før denne turen. Ikke fordi jeg manglet interesse, men fordi de for meg var ukjente, et sted langt fra de vanlige turistmålene.
Jeg innså først nå at denne fantastiske fjellrekken strakte seg over tre land, og at den skulle by på en helt utrolig og autentisk villmarksopplevelse. Landskapet, som minner mer om The Sound of Music enn de forbannede fjellene, bød på alt en eventyrlysten turgåer kan ønske seg. Hver dag gikk vi gjennom eldgamle urskoger, over vidstrakte alpine enger og forbi avsidesliggende landsbyer – mange av dem ble våre overnattingssteder på veien. Noen dager så jeg sauer, kyr og hester som beitet langt borte, drevet av gjetere som sørget for at de fikk nyte de rike sesongbeitene. På andre dager fant jeg meg selv vandrende sammen med dem på samme sti. – "Bææ, bææ" min type fjelltrafikk.
Fra der jeg gikk på stien ble utsikten brutt av høye og majestetiske Kharts-tårn, som minner om de man finner i Dolomittene. En av dagene, da vi passerte Karanfili-fjellrekken, også kjent som de tre-hodede fjellene, var utsikten så storslått at jeg ikke kunne tenke meg noe bedre enn å sitte på den andre siden av dalen, tapt i en dagdrøm og fascinert av klippenes massivitet og storhet. Jeg tror det er den samme følelsen kunstelskere får når de ser på et fantastisk kunstverk, men i dette tilfellet er det naturens eget kunstgalleri som er utstilt.
En fjelltur er best delt med venner
Selv om jeg kunne snakket lenge om mangfoldet og skjønnheten i landskapet langs stien, var det som virkelig traff meg som spesielt unikt, hvordan turen ikke bare førte oss gjennom et fantastisk fjellandskap—den tilbød også en ny og uventet kulturell opplevelse. Det begynte forsiktig, nesten umerkelig, men etter hvert preget det hele opplevelsen og tilførte oppholdet i regionen en dyp og varig dimensjon. Min begrensede forståelse av denne delen av Balkan hadde først og fremst vært formet av dens turbulente fortid—overskrifter og historietimer som malte et bilde av konflikt og splittelse. Det var likevel ikke før jeg satte foten over grensen til disse landene at jeg virkelig begynte å forstå dybden i den livlige kulturen og rikdommen i de mangfoldige fellesskapene.
Det som gjorde opplevelsen enda mer meningsfull var å ha Adnan ved min side—en erfaren lokal guide som ikke bare kjente til hver krik og krok av ruten vi gikk. Han hadde også alltid historie eller noen fakta på lur, og møtte stadig på kjente ansikter langs veien. Hans dype tilknytning til landet og folket brakte hele reisen til liv på en måte jeg aldri hadde forestilt meg. For meg var det en kraftfull påminnelse om hvor transformerende det kan være å reise med noen som er lokalkjent. Avslutningsvis ønsker jeg å rette en stor takk til alle jeg møtte på veien, sammen gjorde de denne turen til en uforglemmelig opplevelse.
- Mike
