11.23.2023
Atlasfjellene brakte oss gjennom majestetisk natur og berbersk gjestfrihet, som kulminerte med en uforglemmelig soloppgang på Jebel Toubkal. Tilbake i Marrakesh følte jeg en dyp lengsel etter å oppleve mer av dette fortryllende landet, Marokko.
Det er september i Norge, kalde dager og mørketid ligger på lur, og sammen med Hvitserk kontoret skal jeg på studietur til Atlasfjellene. Det ligger noe magisk over dette navnet, noe fjernt, eksotisk og litt ukjent.
Atlasfjellene strekker seg gjennom Marokko, Algerie og Tunisia i Nord-Afrika, en majestetisk fjellkjede som har inspirert og fascinert mennesker i århundrer. Fjellkjeden er preget av et variert landskap og spektakulære topper, men det skal vi komme nærmere tilbake til.
Vi ankommer Marrakesh, til en salig blanding av farger, lukter, lyder og spennende arkitektur. Det er min første opplevelse med å bo på en Riad, og det skuffer ikke. Riaden vår ligger i gangavstand til Marokkos største og travleste marked (souk), Djemaa el Fna, og man skulle tro at det ville merkes inne på Riaden også. Men tvert imot, riaden er som en oase og en motpart til det yrende livet utenfor.
Vi tar en siste sjekk av utstyret i bagen og går til sengs. Imorgen starter fjellturen, og jeg er spent på hva som vil møte oss. Før jeg sovner ligger jeg og funderer på hva jeg egentlig vet om Marokko, og det faktum at jeg egentlig aldri har hatt noe behov for eller lyst til å reise hit. Lite visste jeg.
En god natt, noen berberlandsbyer og en 5-6 timers kjøretur senere er vi ved startpunktet for fjellturen vår, Imi Ourhlad. Vi får servert søt berber-te, hilser på det lokale teamet og muldyrene som skal frakte bagasjen vår, og tar beina fatt. Plutselig er vi der, utenfor mobildekning og wifi, i en helt annen verden. Solen skinner, temperaturen er behagelig og stemningen på topp. Vi skravler, hilser på folk vi møter underveis og klikkingen fra stavene våre setter takten.
Fargene er vakre, det grå glir over i grønt og rødt, og naturen rundt oss minner meg om en dus regnbue. Etter noen timers vandring kommer vi frem til berberlandsbyen vi skal bo i. Her blir vi møtt med nypoppet popcorn, berber-te og deilig innbakte småretter ute på terrassen. For ikke å snakke om den nydelige utsikten! Vi skal teste hamam for første gang, og stemningen øker i takt med temperaturen på vannet vi heller over oss. Natten byr på en klassisk sovesal-stemning og jeg sovner (til slutt) til lyden av snorking inne, og hunder som gjør utenfor.
1200 høydemeter oppover står på planen neste dag, men vi holder et jevnt tempo, og et generelt høyt skravle nivå. Underveis får vi servert den deiligste lunsjen med grønnsaker av alle slag, og jeg blir utrolig imponert over nivået på maten kokkene våre serverer her oppe i fjellet. Vi kjøper ferskpresset appelsinjuice fra en lokal berber oppe ved et fossefall og føler oss rett og slett privilegerte. Fjellhytta vi overnatter i er en særdeles enkel liten sak, med et lite fellesrom nede og en felles sovesal oppe. Gutter og jenter, soveposer og svette klær i skjønn forening. Utsikten kompenserer for komforten inne, der vi befinner oss på 3000 meter og titter utover mens vi pusser tenner.
Toubkal Basecamp er målet for dag 4 på tur, og vi snirkler oss oppover mot Aguelzim-passet på 3650 moh. Den er lang, seig og bratt, men spektakulær. En av mine kollegaer har gått turen før, og gir oss i oppgave å telle antall hårnålssvinger på vei opp, premie til den som klarer det! Etter X antall svinger (og teknikker for å telle rett antall) er vi på toppen av passet, og nå ser vi endelig morgendagens og turens store mål: Jebel Toubkal. Vel fremme i Basecamp slår det oss at det er første gangen i løpet av fjellturen vi møter på andre fjellvandrere.
Vi pakker sekkene, legger frem hodelykt og staver og sover lite denne natten. Midt på natten står vi opp og legger ut på turens mest spennende etappe. Jeg føler meg trøtt, sulten, mett og kald på samme tid. Jeg kjemper imot mine indre demoner som lurer på hvor lenge det er igjen til toppen og ber meg gå tilbake, til under dynen der det er varmt og komfortabelt. Skravla har stilnet, og alvorets stund er over oss. Hodelykten viser vei, og fra avstand ser vi nok ut som en selvlysende slange på vei opp fjellsiden der vi går på rekke og rad. Plutselig er det en i gruppen som snur seg og måper - og der, på fjelltoppene bak oss, har solen våknet og kastet sin morgenglans over de høyeste toppene. Det er helt utrolig vakkert! Der og da glemmes negativitet, kjipe tanker og ønsket om å snu. Solen kommer mer og mer til syne, og dytter oss oppover til vi er helt oppe på Nord-Afrikas tak. Vi popper en flaske bobler vi har båret med oss opp, og tar bilder. Mange bilder. Snakk om lagseier og felles mestringsglede!
Veien ned fra toppen er lang, men skravla er igjen livlig, og vi spretter nedover fjellsiden som geiter. Vi får servert lunsj i Basecamp før vi går nedover, nedover og nedover mot Imlil. Heldigvis har en av mine kollegaer flere utfordrende gåter på lager og vi glemmer tid og sted mens vi forsøker å løse mysteriene. Vi sier farvel til våre nye lokale venner og takker for at de har loset oss så trygt gjennom fjellheimen deres.
Etter flere dager i fjellet uten dusj og vask er det ren nytelse å ankomme riaden vår utenfor Imlil. En dusj og en kald øl senere nyter vi en felles middag mens vi sitter der i mørket med stearinlys på alle kanter og gode minner i tursekken. Det er som om det alltid har vært oss, denne gjengen, og verden utenfor eksisterer på en måte ikke. Det er vel slik det er å oppleve å være i “bobla”.
Tilbake i Marrakesh møter vi virkeligheten igjen. Vi går pruteklare og ved godt mot til souken og kjører en slags splitt og hersk teknikk. Vi dras fra hverandre innover, bortover, tilbake og frem. Handler, forhandler og smiler til folk underveis. Handleposen blir stadig fullere med nips, og jeg tenker at hit vil jeg tilbake. Til markedet, til fjellene og til det vennlige folket. For å oppleve mer av dette. Bortsett fra prutingen med eieren av teppebutikken - det ble en dyr affære - og jeg kom hjem med et veldig skjevt gulvteppe.
/ Camilla